Pedagogiske dialoger

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

Historiske kunstsamlinger utgjør en vesentlig inspirasjonskilde for mange av samtidens kunstnere. Dette vitale aspektet ved den historiske kunsten ønsket Nasjonalgalleriet å belyse, og i løpet av våren og sommeren ble museets prosjektrom ramme om utstillingsserien «Dialoger».

Leonard Richard, Mari Slaattelid og Kjell Torriset, samtlige solide representanter for norsk samtidsmaleri, ble invitert til å stille ut egne arbeider sammen med et utvalg fra museets samling. Resultatet er blitt tre interessante møter – om enn ikke alltid dialoger.

Mellom likt og ulikt
Prosjektet startet opp i februar, og først ut var Leonard Richard med utstillingen «Mellom likt og ulikt». Richard, som på sin signifikante stilistiske måte viderefører den figurative maleritradisjonen, ønsket ifølge informasjonsfolderen å «tematisere noen tidløse kvaliteter og problemstillinger som har fulgt maleriet gjennom århundrene».
For å etablere en samtale plasserte Richard sine arbeider med landskapsoppmålinger og maskindeler inn i en sammenheng av (i hovedsak) nasjonale ikoner som I.C. Dahl, Peder Balke, Lars Hertervig og August Cappelen. Sistnevnte var representert ved flere bilder som klart etablerte et utgangspunkt og en kontrast til Richards prosjekt. Analogien i motivvalg er iøynefallende, men uttrykksmessig blir arbeidene nærmest diametrale: For mens Cappelens bilder maner fram en trolsk og melankolsk stemning, nærmer Richards bilder seg det stemningsløse. Og der Cappelen benytter den norske naturen som allegorisk referanse, er naturelementene hos Richard nærmest for illustrasjoner eller scenografi å regne. Mens Cappelen søker dybde, insisterer Richard på bildets flate osv. Sammenstillingen poengterer det stilistiske hos Richard og det kompositoriske hos Cappelen, og både referanser og ulikheter er slående. «Mellom likt og ulikt» demonstrerer dermed det historiske og samtidige i maleriets kretsing rundt de samme grunnleggende maleriske problemstillingene; komposisjon, billedrom og koloritt. Slik skaper Richard kunstneriske sammenhenger samtidig som han avdekker den slående divergensen som ligger i historisk og samtidig kunstnerisk motivasjon.
På tross av virkningsfulle grep, sitter undertegnede likevel igjen med den klare oppfatning at denne sammenstilling skjer på kunsthistoriens og ikke kunstens premisser. Fremstillingsformen blir for understrekende og monteringen for komparativ. «Mellom likt og ulikt» fremstår derfor som et noe overtydelig pedagogisk prosjekt.

Solitær
Da fungerte det bedre for Mari Slaattelid som la seg nærmere opp til en konkret problemstilling – nemlig melankolien hos Lars Hertervig. Utstillingen ga hun navnet «Solitær», som viser til et enkeltstående tre som strekker seg mot himmelen; en metafor som føyer seg inn i tradisjonell Hertervig-persepsjon.
Slaattelids arbeider baserer seg på avfotograferinger av to av Hertervigs verk: Landskap fra Düsseldorf fra 1853 og Skogtjern fra 1865. I utstillingen har hun latt ulike manipulerte gjengivelser av disse bildene bidra til å fortelle historien om kunstneren og mennesket Lars Hertervig. Men utstillingen er også en videreføring av Slaattelids sjangergranskende prosjekt, og hennes reproduksjoner utfordrer våre forventninger til fotografiske versus maleriske fremstillinger. I verket Solitær er avfotograferingen av en slik art at krakeleringer og blitslys trer tydelig frem. Dette gjør at fotografiet og det opprinnelige maleriet konkurrerer om vår oppmerksomhet. Det er vanskelig å skille Hertervig fra Slaattelid, fotografisk gjengivelse fra malingsstrøk. Forsøker vi å isolere Hertervigs arbeid, er bildet livfullt og naturgjengivelsen overveldende. Fokuserer man derimot på Slaattelids gjengivelse, fremstår Hertervigs motiv nærmest som et stilleben, for ikke å si et vanitas-motiv. For sporene etter malingens aldring og det påførte blitslysets utblending kan fungere som en påminner om Hertervigs dystre og korte liv. Et annet grep Slaattelid gjør, er å vende fotografiet av Skogtjern om til et negativ. Da fremstår solen i bildet som svart, og melankoliens sterke symbol sort sol slår mot oss. Slaattelid har også avfotografert baksiden av et av Hertervigs bilder. I full størrelse er blindramme, lerretets bakside og oppheng presentert. Et sterkt virkemiddel som enkelt påpeker en kunstners liv «i skuggen av sitt eige nederlag», som Slaattelid formulerer det.
Det som likevel reduserer Slaattelids prosjekt noe, er den konkrete vektleggingen av Hertervigs liv. Gjennom veggmonterte tekster – av blant andre Alexander Kielland og kunstnerkollegaen Morten Müller – blandes kunstnerens sjelsliv og undergang inn på en måte som fremhever biografien fremfor det kunstneriske prosjektet. Utstillingen står dermed i kontinuerlig fare for å omhandle Hertervigs melankoli, fremfor melankolien i Hertervigs kunst. Dette er synd, for Slaattelids arbeider er både mer interessante og sterkere enn noen av tekstutsnittene. Og de står utmerket alene.

Øst-Vest
Den kanskje mest utfordrende dialogen mellom samlingen og samtidskunsten får vi i utstillingen «Øst–Vest», der Kjell Torriset går i dialog med museets ikonsamling.
På den ene veggen henger samtlige av Nasjonalgalleriets 22 ikoner. De er montert tett sammen, som ikonostasveggen i en ortodoks kirke. På den andre veggen henger Torrisets bilder, 19 nonfigurative oljemalerier. Torrisets bilder er, som ikonene, montert i henhold til religiøs praksis og organisert i tre rader. Nederst henger tre store malerier, i rekken over syv mindre og i øverste rekke ni. På gulvflaten mellom de to møtende veggene, ligger en hvitmalt kopi av den bysantinske mesteren Cimabues kors, utført på 1200-tallet. Korset etablerer en religiøs forbindelse mellom veggene, samtidig som det påpeker den bysantinske tradisjonens betydning for vestlig kunsttradisjon. Store deler av religiøs symbolbruk er tilsvarende i øst- og vestkirken, i fortid og i samtid. Dette benytter Torriset seg av, og bruker tall og farger med sterke religiøse konnotasjoner. Hans nonfigurative bilder er i hovedsak holdt i gråtoner, fra det mørke til det lyse. Svart og hvitt er akromatiske primærfarger; svart inneholder alle farger, hvitt ingen farger. De representerer alt og intet og er derfor veletablerte religiøse metaforer.
Det Torriset har gjort, er å kople elementære kunstneriske og erfaringsmessige elementer sammen på en måte som utfordrer og utvider et kjent billedfelt. Deler av samtidskunsten blir satt i et kontekstuelt relieff som sier noe om samtidens billedverden, men også om 1200-tallets billedforståelse. «Ikonsamlingen i Nasjonalgalleriet representer en verden av billedlig konsentrasjon og fordypelse… » hevder Torriset, som «ønsker å ta del i den store pågående samtalen (han) synes maleriet og historien genererer». Dette oppnår Torriset gjennom å skape en dialog; en samtale som går begge veier. For Torrisets to vegger samtaler med hverandre. De belyser og utfordrer hverandre, og definerer dermed møtepunktet mellom tid og tradisjon. Dermed oppleves det ikke komparativt som hos Richard, men snarere som en gjensidig utfordring av billedlige problemstillinger.
Ser man Nasjonalgalleriets Dialog-utstillinger under ett, har prosjektene etablert en stigende interesse- og kvalitetskurve. Allikevel har nok intensjonene i noen grad overgått de oppnådde resultater. For denne type prosjektutstillinger er en vanskelig sjanger, og utfallet har i for stor grad fremstått som pedagogiske formidlingsprosjekter fremfor selvstendige utstillinger. Dette skyldes trolig at kunstnere og/eller kuratorer ikke i tilstrekkelig grad har klart å tilsidesette Nasjonalgalleriets noe tunge og tradisjonelle metodikk. På tross av dette har prosjektet sine klare kvaliteter. La oss derfor håpe at de forsøker seg igjen.