• Michael Elmgreen og Ingar Dragset

    Kirsten Pieroth

Om katastrofer og andre konstruksjoner

Av: Leif Magne Tangen

Publisert:

Utgave: 4/2004

Del: 

Den dansknorske duoen Michael Elmgreen og Ingar Dragset, som har samarbeidet siden 1995, har ikke hatt mange utstillinger i Norge. Med unntak av Galleri Struts (1997), Momentum (1998) og et par performancer på Kunstnernes Hus (1997 og 1999), er det lite norsk kunstliv har sett til dem.

I løpet av den samme tiden har de deltatt på flere internasjonale biennaler og de har en høy utstillingsfrekvens i resten av verden – både i kommersielle gallerier, institusjoner og museer. Senest på Tate Modern i London. Dette ser ut til å forandre seg nå, da de i sommer er med på Lofoten International Art Festival (LIAF) samt på «Tusenfryd» på Vestfossen Kunstlaboratorium. De er dessuten valgt som festspillutstillere i Bergen Kunsthall til neste år, og skal ha et prosjekt på Tranøy for «Kunst i Nordland – kunstneriske forstyrrelser». Billedkunst tok en prat med Ingar Dragset ved kaipromenaden i Svolvær, der deres siste skulptur, Tiergarten, Berlin May 21st, 1991 har skapt – ifølge den lokale avisa Lofotposten – en opphetet diskusjon.

Kjølebager
– Tiergarten, Berlin May 21st, 1991 er en bronseskulptur som ser ut som en kjølebag gjenglemt av noen som har tatt en båt fra kaien, men den er boltet fast og umulig å flytte. Kan du fortelle mer om prosjektet?
– Kjølebagen er en av flere bronsestøpte, realistisk fargede kjølebager som blir plassert rundt omkring i offentlige parker, på plasser og torg rundt omkring i Europa. I første omgang Norge, Sverige og Holland. De er alle sammen samme standardmodell – et enkelt objekt som de fleste har assosiasjoner til, sier Dragset.
– Metodisk kan man kanskje trekke paralleller tilbake til Powerless Structures, Fig. 11 og stupebrettet som ble installert gjennom vinduet på Louisiana Museum. På samme måte som stupebrettet, oppfordrer kjølebagen til en performativ handling som det er umulig å utføre. Gjennom negasjonen av handling håper vi å sette i gang andre refleksive reaksjoner.
– En annen forløper for kjølebagen er Short Cut, hvor vi lot en Fiat Uno med campingvogn brase gjennom mosaikksgulvet i den eksklusive shoppingarkaden Galleria Vittorio Emmanuele i Milano. I begge tilfeller lar vi objekter med referanser til mindre verdsatte former for nomadisk tilværelse, gå i dialog med kontekster forbundet med turistbasert, offentlig ønsket og økonomisk lønnsom nomadisk livsstil. – Komisk nok er vår første bronseskulptur også vår første offentlige torgskulptur, siden LIAF og Svolvær kommune har gått sammen om å få plassert kjølebagen permanent på det nyrenoverte Svolvær Torg når det står ferdig.
– Tigergarten, Berlin May 21st, 1991 er morsom. Hvor viktig er det å ha humor som et aktivt element i et verk. Er humor viktig for produksjonen deres? – Vi har aldri satt oss ned og bevisst tenkt at «nå skal vi sannelig lage en morsom skulptur». Men det er viktig for oss å ha et åpent og kommuniserende uttrykk, samtidig som – eller kanskje fordi – verkene våre ofte omhandler mer komplekse problemstillinger; eksempelvis omkring maktstrukturer, institusjonell konvensjon og seksuell identitet. Humorelementet kommer av seg selv i dialogen oss imellom, muligvis gjennom en generell anti-autoritær grunnholdning til omgivelsene. Vi beholder dette elementet i troen på at det kan gi folk en umiddelbar inngangsvinkel til verkenes innhold.

Katastrofer og urealiserbare prosjekter
Elmgreen & Dragset har blitt mest kjent for sin serie «Powerless Structures». Under denne tittelrekken har de produsert objekter, installasjoner samt gjort performanser som diskuterer blant annet seksuelle referansegrupper og identitet, maktstrukturer og sosiale kodekser. Spesielt hardt har det gått ut over den hvite kuben som ble undersøkt og rekonstruert på nesten alle mulige måter. Dette gjorde at det var fullstendig naturlig at duoen fikk i oppgave å stenge det gamle galleriet til kunsthallen Portikus i Frankfurt am Main (Spaced Out/Powerless Structures, Fig. 211), der de ødela hele kunsthallen ved å fjerne veggene totalt. Dette verket kan også ses på som en naturlig avslutning på serien – om ikke annet, så i alle fall midlertidig. I etterkant har Elmgreen & Dragset begynt å produsere en ny tittelserie med navnet «Constructed Catastrophes».
– Kan du fortelle litt om deres nye serie med arbeider, «Constructed Catastrophes», hvordan er linken mellom dem og «Powerless Structures»?
– «Constructed Catastrophes» sprang naturlig ut fra «Powerless Structures»; en tittelrekke som vi avsluttet fordi den var i ferd med å bli et «brand» tilknyttet visse forventinger; en vare som folk ville ha. Dette passet dårlig til en serie som omhandlet maktstrukturenes iboende sårbarhet overfor omskiftelige omstendigheter.
– «Constructed Catastrophes» er muligvis et mer dystopisk prosjekt, i og med at det på sitt vis bekrefter oppfatningen om at «når man oppfinner seilet, oppfinner man samtidig skipsvraket». Forskjellen er at verkene i denne serien – som tilfellet var med den sammenstyrtede broa vi lagde på Center for Contemporary Art i Kitakyushu nylig – fra begynnelsen av er konstruert som ulykker, og derfor har en viss uttømmende effekt.
– Hvilke type prosjekter kunne ha vært interessante å gjennomføre, men urealiserbare ut fra ressurser, tekniske vanskeligheter og så videre?
– En gammel drøm er å la uendelige mengder hvit maling renne ned i ei stripe på den svarte glassfasaden på skyskraperen på hjørnet av 6. aveny og 43. gate i New York – som en «skarifikator», et sår på den senkapitalistiske, narsissistiske overflaten. Dette ville være en fin avslutning på vår serie med maleperformances.

Kuratoriske prosjekter
Det var en oppblomstring av fokuset på det kuratoriske prosjektet på 90-tallet. På spørsmål fra Billedkunst om Elmgreen & Dragset har utført prosjekter som kuratorer, svarer Dragset bekreftende:
– Vi kuraterte blant annet performancedelen av kjempeutstillingen «Update» da København var kulturby i 1996. Både her og i andre sammenhenger forsøkte vi å bygge bro mellom teaterverdenen og kunstscenen. Dette lykkes ikke alltid like bra, men vi kom i kontakt med inspirerende størrelser som for eksempel Forced Entertainment og Coco Fusco. (Forced Entertainment er et teater/performance-ensemble, Coco Fusco er en kvinnelig afroamerikansk performance-kunstner og forfatter. Journ. anm.)
– Senere har vi brukt kuratorrollen mer som kunstnerisk medium, blant annet til utstillingen «Klosterfelde» på det halvoffentlige galleriet Index i Stockholm. Her viste vi «software-et» fra vårt galleri i Berlin (Klosterfelde, journ. anm.); det vil si verk, portfolioer, kataloger og så videre fra de kunstnerne som galleriet representerer fast. I tillegg fikk vi forflyttet direktøren for galleriet opp til Stockholm i utstillingsperioden, slik at folk kunne observere hennes daglige arbeid på nært hold. Apropos kuratering, kan man lese vårt bidrag til Jens Hoffmanns bok- og internettprosjekt The Next Documenta Should be Curated by an Artist.
Den opphetede diskusjonen i Lofotposten var mer tabloid konstruert enn reell. Likevel fanger bronseskulpturen oppmerksomheten til flere forbipasserende og en måke under intervjuet. Lofotferja som LIAF har satt opp mellom Svolvær og Henningsvær som en del av åpningshelgen er i ferd med å gå, og en kvinne kledd i gult og med irrgrønn hatt finner det som best å sjekke ut om den fine kjølebagen kan tas med.