• Tove Pedersen: Purke med svineåk og ring i nesebrusken.

    RAM galleri

Livet etter hukommelsen

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Da et rosa invitasjonskort, med en tegning som så ut som bakdelen på en gris dumpet ned i postkassen, var jeg ikke helt sikker på hva dette egentlig handlet om. Sant å si så la jeg kortet til side og glemte det hele. Til Billedkunst tok kontakt. OK, jeg og sykkelen dro av gårde til Tove Pedersens utstilling en grå ettermiddag i midten av oktober.

Inne i galleriet møtte jeg en rekke knyttetepper i sterke farger. Knyttetepper befinner seg nok ikke høyt på lista til dagens konseptuelt orienterte kunstnere. Assosiasjonene går heller stereotypt i retning av for eksempel 70-tallets hobbyaktiviteter. Men det var noe ved disse teppene likevel. Rosa, grønt, gult og lilla – som et opptog av karnevalsdeltakere. Og disse innfelte, merkelige strektegningene av dyr og mennesker.
For Pedersen tok denne utstillingen til etter møtet med noen tegninger fra en etnografisk spørreundersøkelse om husdyrhold foretatt av Nordiska Museet i 1941. En av bøndene hadde illustrert svarene sine, for virkelig å underbygge sin framstilling av livet på den svenske landsbygda. Utført av en mann uten særlige kunstneriske ferdigheter er strektegningene både snåle og inderlige, og preget av kjempestore kuer og stive bondefigurer med rare hatter. Spørreskjemaet må ha utløst en rekke minner – ikke ulikt det som skjedde med Marcel Proust og hans berømte madeleinekake.
Pedersens forsiktig bearbeidede overføringer av tegningene til tekstil er ikke ueffen. De trives godt i sin nye tilværelse på tepper. Flossen er fabrikkprodusert og er jevn og tett, mens selve streken er lagt inn for hånd. Det gir en liten gjenklang til de håndtegnede originalene. Jeg liker at dette marginale og kuriøse stoffet, dette glimtet inn i en fjern fortid, er sett og gitt plass. For det vi også ser er et ukjent menneskes forsøk på å vise sitt liv, og gi det en mening. Det er verd teppet sitt det.