• Rune Johansen: Portrett fra Beiarn 1, fotografi, 2002. Courtesy: Galleri K, Oslo.

Gimme Shelter

Av: Marit Paasche

Publisert:

Utgave: 4/2004

Del: 

Det er en avgjort respekt for den enkeltes stemme som gjør årets Momentum til en sympatisk affære. Antropologiens lille glødelampe bader utstillingen i et behagelig lys, og den åpner for å lese kompliserte samfunnsmessige strukturer ut fra et personlig standpunkt.

Et av de beste eksemplene på dette finnes i Johan Thurfjells Ett forsök at förstå (2001-2003), der et lappeteppe av post-it lapper i ulike farger konkretiserer utviklingshistorien i Israel/Palestina-konflikten, gjennom konkrete historiske hendelser nedskrevet for hånd. Omtrent samtidig med Yom Kippur-krigen (1973) starter kunstnerens egen livshistorie, og den er selvfølgelig lettest å følge. Ved å sammenstille en konflikt av et slikt kaliber med sitt eget liv inviterer Thurfjell til en diskusjon om hvordan individet kan forholde seg til verden – et aspekt som løper gjennom hele utstillingen som en rød tråd. Ett forsök att förstå kommenterer samtidig et generelt trekk ved brorparten av all politisk mediedekning: Den personlige skjebnen får lov til å fortrenge nesten alle forsøk på politisk analyse på et strukturelt nivå, fordi det selger bedre.

Individ versus kollektiv
Videoen 6x17 av Bodil Furu utstråler den samme sympatiske og medmenneskelige vinklingen som Thurfjell har anlagt (selv om den i begge tilfeller må sies å være langt fra objektiv). Seks ungdommer på 17 år forteller om seg selv og livet sett fra eget ståsted. Furu har klippet sammen intervjusituasjonen hun har hatt med hver enkelt, med scener som ungdommene har filmet selv. Det er først og fremst det litt språkløse gapet mellom enkeltindividet og den kollektive identiteten som er gripende; det keitete ved å mangle ordene som uttrykker det du mener. Slik sett er videoklippene de selv har tatt, langt mer talende enn antallet klisjeer og «liksom». I den klassiske greske dramatikken var et teaterstykke sentrert rundt koret (det kollektive) og fortelleren (enkeltstemmen). Samspillet og interessekonfliktene dem i mellom utgjorde stykkets dramatiske potensial. I 6x17 er enkeltstemmen utydelig i relasjon til det kollektive, i Lise Harlevs demonstrasjonsplakater formuleres en ambivalens ved å uttrykke noe på vegne av en gruppe: «I don’t ALWAYS AGREE with the slogans used in the demos I go to», mens Ole Mads Vevle intendert og effektivt lar enkeltindividet drukne i store bokstaver og tomme fraser i videoen But, What’s it All About (2004). Bak disse verkene kan man ane en forrykkelse i balansen mellom enkeltindivid og fellesskap. Ved å la det meste handle om individet setter den liberalistiske ideologiens vekst spørsmålstegn ved sivilsamfunnets kollektive rettigheter og systemer.

Fortrolighetskunnskap
Fotografier fra serien On the Move (2000-04) av Margareta Klingberg peker på konsekvenser av den globale økonomiens utfoldelse, for eksempel at arbeidskraft blir en mobil vare som kan importeres etter behov. Klingberg har fulgt en gruppe mennesker fra Thailand som sesongarbeider i Nord-Sverige. De plukker bær. Høst etter høst kommer de samme menneskene opp til Nordkalotten, omtrent som håndverkere reiste i middelalderen. Forskjellen er at for disse menneskene er dette en etablert rytme hvor tilværelsen har to poler; en hjemme i Thailand og en i de svenske skogene. Det som følger av denne pendlertilværelsen er at vår tilhørighet, eller vår fortrolighetskunnskap til et landskap, sakte, men sikkert skifter hender. Mest sannsynlig kjenner pendlerne fra Thailand stiene og bærplassene bedre enn svenskene selv.
I Portrett fra Beiarn (2002) viser Rune Johansen at det skjer en liknende forflytning av fortrolighetskunnskap i vår eget land. Forskjellen er bare at denne fortrolighetskunnskapen forsvinner, det er ingen som overtar den. Den nyrike nordlendingen har montert opp et smijernsarbeid som forestiller mannen med hesten og plogen, på ytterveggen av huset. Det henger beskjedent i bakgrunnen for svømmebassenget i hagen, med en stolt poserende sønn til høyre. Primærnæringen i Norge har med andre ord blitt degradert til pyntegjenstander i vinduskarmen. Historien har blitt noe man smykker seg med.

Nordisk virkelighet
Både Klingberg og Johansen penser oss over på den nordiske virkeligheten, som faktisk er temaet for årets Momentum. I kuratorenes statement fant jeg i hvert fall fire litt uklare forsøk på å presisere hva som egentlig ligger i dette.1 Forsøkene blir hengende litt i luften, og man kan kanskje ane en viss begrunnet motstand mot styrets valg av tematikk. For, seks år etter det nordiske mirakel2, fem år etter Organizing Freedom på Moderna Museet og to år etter Katya Sander og Simon Sheiks bok We are all Normal må man virkelig ha noe nytt å komme med hvis den nordiske virkeligheten igjen skal settes på agendaen. Dessverre innfris ikke dette helt, selv om enkelte arbeider gir nye perspektiver. Mange av verkene tjener lite på å bli lest opp mot denne tematikken. Andrea Langes svært fine video Countdown for 2000 Broken Dreams (2003) klarer seg eksempelvis meget godt uten en slik samfunnsgeografisk orientert kontekst.
Presisjonsnivået hos Corbetta og Tverbakk er høyere når de løsriver seg fra tema. Et aktivt valg fra deres side har vært å presentere verk innefor en klart definert institusjonell ramme fordi det etter deres oppfatning bidrar «til å gi kunstverk anerkjennelse hos et ikke-spesialisert publikum.» Videre har de besluttet å ikke ta med prosjekter som innebærer omfattende sosialt engasjement fordi; «prosjekter som handler om samspill med de sosiale strukturer i et lokalsamfunn, krever et langvarig og målrettet arbeid for å skape en ønsket dynamikk. Biennalen som begivenhet er ikke særlig egnet for politisk aktivisme, og hvis slike arbeider presenteres innenfor en institusjonell ramme, risikerer de å bli omgjort til kraftløse iscenesettelser».3

Kunstinstitusjonens beskyttelse
Forståelsen av kunstinstitusjonen som ly har gjort årets Momentum til en verksorientert utstilling, og det er interessant å sammenstille dette med den franske teoretikeren Nicolas Bourriaud og hans tanker om kunstfeltet som et tilfluktssted (shelter) for å utprøve utsagn som ikke kan formuleres andre steder. På seminaret How to Look at Art Talk som ble avholdt i tilknytning til Momentum, utdypet Bourriaud dette standpunktet i sitt foredrag. For ham er kunsten et forhør av virkeligheten («The art is an inquiry of the real»); det vil si at kunsten har mulighet til å stille spørsmål som ikke kan stilles andre steder. Men denne tilstanden vil ifølge Bourriaud ikke vare, så det gjelder å benytte seg av det før vi får lover som regulerer eksempelvis opphavsrettigheter og adgang til informasjon.
Hvis kunsten skal påberope seg kunstrommet eller de institusjonelle rammene som beskyttelse må den utsette seg for større sjanser enn hva tilfellet er med Momentum 2004, for det er vanskelig å se at risikoviljen er spesielt sterk: Antall verk som er bestilt til Momentum er ikke veldig høyt. Andelen kvinnelige kunstnere er forbløffende liten. Det er vel kun Lars Nilssons som leverer fra seg noe som kan minne om provokativt materiale i videoen In Orgia (2004), men den er til gjengjeld virkelig bra.
Et annet spørsmål som er verdt å stille er om friheten innenfor tilfluktstedets rammer er å foretrekke fremfor et felt hvor det ikke eksisterer noen distinksjoner. Terje Nicolaisen er kanskje den eneste av de inviterte kunstnerne som har problematisert visningsvilkårene kuratorene har lagt for utstillingen, samtidig som han også kommenterer de formale kravene som ligger implisitt i preferansen for det tradisjonelle kunstverket. Untitled (Painting) (2004), er et skulpturelt uttrykk, situert rett utenfor de tidligere industrielle veggene i utstillingslokalet. Fra vinduet i andre etasje kan man se et staffeli med et oppspent lerret. Kunstnernes utsikt er dermed institusjonsrommet selv.
Vi trenger Momentum. Jeg tror det er avgjørende for det norske miljøet at det finnes noe å strekke seg mot, at det finnes en mønstring som fordrer profesjonalitet. Årets Momentum skal ha honnør for at det er proft gjennomført, det viser solide verk, og det har kunnet by på gode seminarer med tunge navn som den nevnte Nicolas Bourriaud, Alexander Alberro, Lars Bang-Larsen, Sara Arrhenius, Roger Buergel med flere. Neste gang kan man kanskje anvende denne profesjonaliteten til å risikere litt mer.

1 «Momentum 2004 forsøker å vise noen av de samfunnsmessige og kulturelle standpunktene som eksisterer side om side i de nordiske landene».
2 Begrepet ble brukt av Hans Ulrich Obrist i utstillingen Nuit Blanche - Scenes Nordiques: les années 90, som Obrist og Laurence Bossé kuraterte og viste ved Musée d’art Moderne de la Ville de Paris i 1998.
3 Utstillingskatalogen Momentum 2004, s. 6.