• A K Dolven: between two mornings, filmstill, 2004.

    Vegar Moen

Flytte fjell

Av: Arve Rød

Publisert:

Utgave: 4/2004

Del: 

«Bli festspillutstiller og dø» skal en smarting i Bergen en gang ha sagt.

Om det var det potensielt problematiske ved statusen «festspillutstiller» eller selve utstillingsformatet vedkommende siktet til, skal være usagt. Uansett er det en utfordring å fylle formatet som festspillutstiller, både romlig og forventningsmessig. Ikke alle klarer det, og nesten samtlige blir slaktet av kritikerne ifølge mine informanter med mer historisk kunnskap på området enn meg selv. På tross av dette er statusen som festspillutstiller å regne som en hedersgest, tilgodesett det vel etablerte sjiktet «mid-career» norske kunstnere, og Bergen Kunsthall i mai er slik sett ikke stedet man kan vente å finne de helt store overraskelsene.
AK Dolven er i denne sammenhengen ikke noe unntak. Som en av de mest meritterte norske kunstnerne i moderne tid, er hun et opplagt og ukontroversielt valg. Dolven kan i likhet med flere av de senere års festspillutstillere vise til en imponerende biografi. Hennes etterhvert betydelige internasjonale karriere er bygget opp over mange år, gjennom flere utenlandsopphold og en utstrakt reisevirksomhet. Ikke minst har hun arbeidet aktivt med å bedre arbeidsvilkårene for norske kunstnere internasjonalt.
Berlin-London-Lofoten. Dette geo-grafiske triangelet favner Dolvens adresser de siste tiårene, og det nevnes flittig i omtalen av kunstneren. Det å reise mye og bo i ulike europeiske storbyer oppleves vel i våre dager som relativt ordinært. Likevel blir vi i gjentatte tekster oppfordret til å lese denne kosmopolittiske aksjonsradiusen som et betydelig innholdsfundament for Dolvens produksjon. Det geografiske armslaget står derimot ikke fram som en logisk forutsetning i forhold til årets festspillutstilling, og forsåvidt heller ikke i forhold til Dolvens generelle produksjon. Inntrykket er like mye av det motsatte. Orienteringen er i vel så stor grad rettet mot erketypiske norske kultur-referanser, som nordnorsk natur, antydende og taus mellommenneskelig kommunikasjon og Edvard Munch (som for eksempel eksplisitt i de tidligere video-parafraseringene av Pubertet og Kyss).
Som festspillutstilling må «moving mountain» kunne sies å svare til forventningene. Utstillingen er ikke stor i omfang, men Dolven har et tilstrekkelig repertoar av spektakulære grep inne til å kunne matche rollen som «festspillutstiller». moving mountain består i hovedsak av film- og videoarbeider, som presenteres innenfor et vidt spenn av formater. De velkjente hvite maleriene er med også denne gangen, og danner et lyst og kontemplativt rom sentralt i utstillingen. Maleriene er interessante i sin egen rett, og framstår som et slags kvinnelig motsvar til en tradisjonelt maskulin minimalisme. Også maleriseriens tittel, «can women think c-h», åpner for et vell av politiske og kunsthistoriske refleksjoner.
Eldre og nyere film- og video-produksjoner fyller resten av Kunsthallens fire saler. Det umiddelbart mest oppmerksomhetskrevende verket, between two mornings møter oss i all sin velde og monumentalitet allerede mens vi sanser den vare atmosfæren i det hvite rommet med maleriene. Det store siderommet er malt svart, og kontrasten til maleriene som nesten truer med å forsvinne inn i arkitekturen kunne knapt vært større. between two mornings er foruten en introduksjon (i norsk sammenheng) av kunstnerens nye signaturform – de nakne kvinnetorsoene på stranda – en ordentlig 35 mm film i kinoformat. Den svære filmprosjektøren har fått en dominerende plass midt i salen, og også selve filmrullen er lagt ut i rommet, og bølger og surrer rundt deg idet du entrer den svarte kuben. Filmen viser fire nakne kvinner sett bakfra, sittende på steiner på stranda, skuende utover mot den lofotske midnattsola. Rundt omkring ligger rester etter personlige eiendeler, bøker, speil, sminkesaker. Kanskje kan framstillingen av dette merkelige scenariet karakteriseres som en blanding av Anthony Gormley-skulpturene på Solastranda, Vanessa Beecrofts tablåer og et maleri av Odd Nerdrum.
Vi blir bedt om å bruke mye tid på Dolvens kunst. Det blir etterhvert vanskelig når flere av arbeidene snarere enn stille kontemplasjon provoserer fram utålmodighet og rastløshet. between two mornings varer i fire minutter, og viser ingenting annet enn de skallete, arm- og beinløse damene som sitter urørlig og ser. At det ikke nødvendigvis trenger å skje noe i løpet av en film for å skape en historie har Dolven vist før, for eksempel i den mesterlige skildringen av en nordnorsk hjemmefest filmet utenfra, hvor bare de dunkle lydene fra musikkanlegget når gjennom husveggene og ut i den lyse sommernatta. between two mornings sikter åpenbart mot mer metafysiske ideer om tidløshet og drømmebilder, men mangelen på et konkret handlingsforløp i dette tilfellet gjør at arbeidet fort fester seg som en estetisert fortelling om ingenting. Videre inn i utstillingen vises et utvalg videoer gjennom små tittehull, hvor man etter å ha stått noen minutter i kø må bøye seg ned i en ubehagelig stilling for å myse inn. Dette smått autoritære grepet kan i og for seg være interessant, og man føler seg unektelig som en simpel kikker der man står med bøy i knærne og ansiktet klemt mot veggen, men igjen savnes en sterkere logisk begrunnelse i forhold til historiene som fortelles.
AK Dolvens verden framstår på overflaten som velordnet, hvit og lys. Midnattsol i den rene nordlandsnaturen, blendende hvite malerier, hvite mennesker (til tross for kosmopolitt-imaget) og rene lakener over strøkne senger. Da oppleves det befriende at tittelverket bærer løfte om en potensiell disharmoni. moving mountain står som en motsats til den atmosfæriske luftigheten i between two mornings. Plassert i hver sin ende av Bergen Kunsthall fungerer disse to arbeidene også som innholdsmessige ytterpunkter. Det klaustrofobiske moving mountain viser et frenetisk fuglefjell, hvor skrikende sjøfugl framkaller marerittaktige forestillinger om en natur eller en underbevissthet som truer med å slå tilbake.