Mens vi venter på Momentum

Av: Mette Torstensen

Publisert:

Utgave: 3/2004

Del: 

39 kunstnere er valgt ut til Momentums hovedutstilling i Moss i perioden fra 22. mai til 27. juni. Kuratorene Caroline Corbetta og Per Gunnar Tverbakk har valgt å tematisere sosiale, ideologiske og kulturelle endringer i den nordiske regionen.

Billedkunst møter Tverbakk på bibliotekbaren på Hotel Bristol. Corbetta har vi kontakt med via mail fra Milano. Kurator Tverbakk sitter konsentrert over laptop-en når jeg kommer. Endelig er det tid for siste korrekturlesning på Momentumkatalogen etter mange hektiske måneder. Han beklager seg ørlite:
– Dette har vært ekstremt hektisk og heseblesende. Finansdelen av Momentum kom ikke i stand før i november. Vi hadde heldigvis gjort research i forkant, men direktør for Momentum, Jørn Mortensen, var nødt til å gi beskjed om full stopp midt i arbeidet. Han jobbet videre med finansieringen, mens det kunstfaglige arbeidet ble lagt på is til november 2003. I etterkant ser vi at det nesten er uforsvarlig å lage en utstilling med 40 kunstnere på et halvt år, man trenger minst ett. Det har blitt et eneste stort skippertak for hele staben.
Sier mannen som ikke er fersk i gamet. Han har bl.a. arbeidet for Utsmykkingsfondet for Offentlige Bygg og Telenors Kunstsamling, vært daglig leder av Galleri Otto Plonk i Bergen og intendant i Kunstnernes Hus. For tiden er han også prosjektleder for «Kunstneriske Forstyrrelser – Kunst i Nordland».

Nordisk kunst på CV’en – Hvilken tanker hadde dere om Momentumfestivalen før dere startet?
– Jeg kjente godt til Momentum fra før og har jobbet i nordisk sammenheng lenge. Den første Momentum i 1998 kom jo som et resultat av «the nordic miracle time». Spesielt spennende var beslutningen om å etablere et permanent utstillingslokale for 2004. Å bygge en kunstscene for flere millioner kroner for så å rive den er en kostbar strategi.
– Skremte de tidligere underskuddene deg?
– Økonomien er det Mortensen som må ta seg av. Ansvaret vårt ble tidlig definert; det er innholdet vi skal forholde oss til, svarer Tverbakk diplomatisk.
Corbetta startet heller ikke fra scratch når det gjelder nordisk kunst. Hun har kuratert utstillinger som «Interferenze. Nordic Countries» i Siena i 2001, «The Top of the World. Six Artists from the Nordic Countries» i Milano 2002 og «Italianamente» i UKS, Oslo, i 2003. I tillegg har hun vært italiensk korrespondent for The Nordic Art Review (NU:), et magasin som fokuserer på nordisk kunst i en internasjonal kontekst. – Selv om jeg ikke hadde besøkt de tidligere Momentumfestivalene, visste jeg en god del om Momentum. Som kurator startet jeg å jobbe med nordiske kunstnere p.g.a. min jobb som italiensk korrespondent for NU:. Da jeg fikk invitasjonen fra Jørn Mortensen om å kuratere tredje Momentum var jeg så nervøs at jeg kontaktet Daniel Birnbaum (kurator fra Momentum 1998) og spurte om råd. Han sa naturligvis at dette var en enorm mulighet, forteller Corbetta til Billedkunst.

Et sosiopolitisk bilde av Norden
Momentum-direktør Mortensen ønsket å velge både en kurator fra hjemmebane og en ikke-nordisk kurator med et blikk på den nordiske kunstscenen utenifra.
– Gjennom å jobbe i team har vi fått testet egne ideer, møtt motstand og hatt en dialog. Problemet er om man har to vidt forskjellige ståsteder. Da blir det lett en schizofren utstilling. Jeg og Corbetta har heldigvis vært enige i hovedføringene, hevder Tverbakk til Billedkunst. Corbetta sier seg enig i Tverbakks påstand. – Hva vil dere gjøre annerledes enn de to tidligere kuratorteamene (Jonas Ekeberg, Ina Blom, Jacob Fabricius og Paula Toppila 2000 og Daniel Birnbaum, Atle Gerhardsen og Lars Bang Larsen i 1998)?
– Det er et vanskelig spørsmål. Men vårt oppdrag er noe annerledes enn tidligere. Det handler ikke om å vise et tverrsnitt av nordisk kunst. Vi har en tematisk vinkling som rammeverk, svarer de begge.
– Så hva ønsker dere å formidle med utstillingen?
– Vi ønsker å vise kunst som fanger opp kulturelle og ideologiske trekk i tiden og som forteller om den sammensatte virkeligheten folk i Norden lever i, sier Tverbakk. – Dette gjør vi gjennom å sette sammen en rekke enkelthistorier lokalisert i ulike sosiale og geografiske landskap. I likhet med andre geografiske enhetsbetegnelser, er regionen vevd inn i en større internasjonal sammenheng der det lokale, regionale og globale er nivåer som er vanskelige å skille fra hverandre. Vi ønsker ikke å bruke kunsten til å lage en forenklet framstilling, derfor inneholder utstillingen arbeider som både opprettholder og avvikler ideen om at det finnes en felles nordisk identitet. Han understreker at utstillingen ikke er dekkende for hva som foregår på den nordiske kunstscenen, men kun et innspill.
– Som Tverbakk allerede har sagt, så prøver vi å fortelle om sosial-politiske nordiske realiteter gjennom kunst, tilføyer Corbetta. – Utstillingen handler om hvordan kunstnere oppfatter virkeligheten og oversetter dette til kunst. Dermed er det ikke et dokumentarisk bilde av virkeligheten, men en tolkning av den vi vil vise. – Men hvorfor kommer dette temaet opp akkurat nå?
– Vi fikk faktisk et oppdrag av Mortensen som gikk i denne retningen, men vi syntes også en slik utstilling er relevant for vår tid, mener Tverbakk. – De nordiske landene står i en brytningstid mellom gamle og nye verdier. Nedarvete, politiske systemer som sosialdemokratiet, møter utfordringer i form av individualisme, globalisering og internasjonalisering. De nordiske landene er utad fortsatt demokratiske forbilder og oppleves som eksponenter for velferd, menneskeverd og likestilling, men sosialdemokratiet og dets idealer har falmet som et fellespolitisk prosjekt og som et samlende orienteringspunkt. Det har smuldret opp i en rekke bevegelser som bryter med de opprinnelige velferdsideologiene og tanken om et felles mål. Spørsmålet som melder seg er om de eksisterende politiske modellene klarer å møte en fremtid med større kulturelt mangfold og sosial individualitet. Situasjonen er imidlertid forskjellig. Endringer skjer med ulik hastighet i de nordiske landene. Hvor tydelig er dette i Finland sammenlignet med f.eks. Danmark? Vi stiller disse spørsmålene ved hjelp av kunsten, fremfor å konstatere at det er slik og slik.

Det kunstfaglige som utvelgelseskriterie
– Hvordan og hvorfor valgte dere ut de 39 kunstnerne dere har tatt med?
Tverbakk innrømmer at de rett og slett var kyniske i sin utvelgelse:
– Vi plukket ut de kunstnerne som var genuint interessante sett fra vårt ståsted. Vi tok m.a.o. ingen hensyn til et likt antall kunstnere fra hvert land. Det var kun det kunstfaglige som tellet. Slik presenterer også utstillingen etablerte som nye kunstnere, fra både 1980-, 1990- og 2000-generasjonen. Vi søkte det tydelige verket som også rommet kompleksitet. Vi viser kunstnere som sier noe om samfunnet med utgangspunkt i en subjektiv erfaring. Noen kunstnere, gjerne de yngre, tar også opp eksistensielle problemstillinger. Dermed ser man en tendens i kunsten: En bevegelse bort fra de dagsaktuelle temaene som dominerte på 90-tallet, til de større, universielle spørsmålenes tilbakekomst.
– Vil man som besøkende dermed se en klar rød tråd gjennom uttrykkene?
– Vi vil ikke lage verden enklere, men opprettholde kompleksiteten, repliserer Tverbakk. Han understreker at det er de verksorienterte arbeidene de har hatt i fokus, dvs. kunstverk som befinner seg fysisk og naturlig innenfor den institusjonelle rammen og som opprettholder en diskurs knyttet til form og estetikk. Dermed utgår verk som kun «dokumenteres» på utstillingen.
– Selve uttrykket/mediet har ikke vært viktig for oss, derimot om det er et interessant verk, utdyper Corbetta. – Det faktum at videokunst er i flertall, forteller oss at det nordiske panoramaet er dominert av nye teknologier. Momentum -04 vil også inkludere tradisjonelle teknikker som tegning, foto og store skulpturer.

2000 kvm med kunst
– Hvordan er det å kuratere en utstilling til lokaler som ennå ikke er ferdige?
– Det er ikke første gang dette skjer meg. Det er svært vanskelig fordi du ikke har en «tom boks» å fylle, men også veldig utviklende fordi du er aktivt involvert i konstrueringen av selve kunstrommet. Lokalet i Moss bestod hovedsaklig av tre veldig store rom på tilsammen 2000 kvm. Disse delte vi inn i mange ulike, intime «situasjoner» for kunstnerne. Samtidig ønsker vi å ha en «åpen atmosfære» hvor alle verkene kan sees og oppleves samtidig. Vi har unngått at hver kunstner har båser med sitt solo-show. En kurators oppgave er nettopp å bygge en link mellom arbeidene, svarer Corbetta som til nå har utført det meste av arbeidet sitt fra Italia.
Tverbakk betegner det nye lokalet i Mølleparken som ett av de beste lokalene for kunst i landet. Industribyggets eksteriør er beholdt. Interiøret er totalt strippet og omgjort.
– Så har Momentum endelig kommet for å bli? – Det er det andre som styrer, men jeg må jo svare ja, sier Tverbakk lurt.
– Med dette nye lokalet, vil det være en skam å ikke la Momentum leve videre. Jeg syntes at Momentum nå skal jobbe for å etablere seg på et internasjonalt plan. «The hype» som omkranset nordisk kunst på 90-tallet er i ferd med å blekne. Interessen er derimot stor for biennaler sterkt forankret i et lokalt samfunn – knyttet til en bredere, internasjonal ramme, naturligvis – etter en lang bølge med internasjonale biennaler. Momentum er en av få biennaler med en sterk identitet, avslutter Corbetta samtalen med Billedkunst fra Milano.