Pressmelding

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 3/2004

Del: 

Etter at Kulturmeldingen ble lagt fram, har de ulike berørte partene lest og lest, over, under og mellom linjene i meldingen.

Nøye analyse og saumfaring av dette politiske manifestet la så i sin tur grunnlaget for tilbakemeldinger fra kulturlivet til Stortingets kulturkomite, til media og til departementet for kirke og kultur. Responsen fra kulturlivet og den politiske opposisjonen og regjeringens svar på denne igjen, utgjør selve pulsen i den demokratiske debatten om framtidige prioriteringer på kulturfeltet. Slik har det alltid vært med kulturmeldinger, de setter i gang et ordskifte, frisker opp i kunnskapene om kultur og kunst, leder til redefinering av begreper og påstander, og holder i gang en langsom språkbruk om et samfunnsfelt som ikke skaper de mest aparte nyheter til daglig.
Så kommer pressemeldingen fra kulturkameratene, eller pressmeldingen, der det står at opposisjonen på Stortinget har lagt småkrangel tilside, satt seg tett inntil hverandre og sett hverandre inn i øynene, og derfra klart forstått at nå må det være slutt på smålighet og pyntelighet. Nå skal det store kulturløftet tas, det haster, nå skal det store kulturløftet gis, det skal monne, nå må regjering og Storting, media og befolkning skjønne at kulturen har ventet lenge nok som reelt og visjonært satsningsområde.
Jeg ble imponert over framføringen og utgangshastigheten i den klare talen på pressekonferansen. Aps Trond Giske er en garvet politiker som kjenner psykologien i et offensivt utspill, og som vet hvilken rekyl slik adferd kan få, som kjenner hvilke knapper som tåler hvilket trykk, og som derfor risikerer mye av Aps troverdighet om pressmeldingen ikke følges opp. Arbeiderpartiet sier det lenge har ønsket å sette kultur som prioritert satsningsområde, sist under kommunevalget i fjor. Der viste det seg at forsøket på å profilere kultur-politikere ikke sanket gunstige galluptall, og derfor ble det tonet ned tidsnok før stemmelokalene åpnet.
Dette vet Giske og samtlige kulturpolitikere i posisjon og opposisjon godt, de vet det er få stemmer å hente på den forventede ansvarlighet. De vet at kultur-politikk vekker liten oppsikt, de vet at den til enhver tid sittende kulturminister er bundet av faste overføringer og defensiv grunntenkning i Storting og statsrådskollegium. De vet så godt hva historien viser, hva det minste felles multiplum antakelig blir, og nettopp da, når denne viten om det antatt framtidige for kulturfeltet er på det tydeligste, når vi venter en passelig refs av sittende minister, kommer denne kameratgjengen på banen, høyt og tydelig, med press-konferanse på Blå og servering.
Kulturminister og statssekretær svarer at dette er å slå inn åpne dører, at intensjonene i meldingen er på linje med kameratenes krav, at nå er det bare å bli enige om hvor penger skal hentes så ordner resten seg i de neste statsbudsjettene. Jeg oppfattet det slik, at det ble ytret en forståelse for innholdet i kamerat-kravene, at det var nærmest godt at en gjeng i kulturkomiteen kunne rope ut i offentlighetens påsyn, sette et tall på tavla, sette en konkret målsetting, snakke tydelig, ja, jeg tror dette lettet trykket i kulturdepartementet, at de vet det sitter en utålmodig opposisjon og venter. Nå er det ropt på satsning utover den veksten som faktisk skjer, vi hører stemmene og ser fram til flere pressmeldinger.