En mur av lyd

Av: Steinar Sekkingstad

Publisert:

Utgave: 3/2004

Del: 

Under samtidsmusikkfestivalen Borealis i Bergen ble Maia Urstads lydinstallasjon Lydmur vist for første gang.

At en kunstutstilling inngår i en musikkfestival trenger ikke lenger være et oppsiktsvekkende fenomen. Lyd blir et stadig mer relevant medium på samtidskunstscenen. Likevel er det fremdeles ikke helt vanlig å gå på kunstutstillinger for å lytte. Som en brobygger mellom samtidsmusikken og samtidskunsten fungerte Urstads installasjon svært godt, med sin integrerte bruk av visuelle, auditive og konseptuelle virkemidler.
Lydmur består av over 200 radiokassettspillere, montert sammen til en åtte meter lang mur. Radioene varierer fra små kjøkkenradioer til store gettoblastere. Muren er på samme tid avspillingsmedium for en lydkomposisjon. Et antall radioer med innebygde cd-spillere er strategisk plassert ulike steder i muren. Disse spiller av hver sin unike cd-plate med forhåndskomponert lyd, der samspillet utgjør et system hvor lyden forflytter seg fra en spiller til en annen, i en kontinuerlig bevegelse inne i muren. Deler av samtidsmusikken oppfattes gjerne som smal og vanskelig tilgjengelig. Lydmur fremsto i en slik kontekst som et påfallende inkluderende kunstverk. Alle har et eller annet forhold til slike radioapparater, og installasjonen evner å fremkalle assosiasjoner. Kanskje oppdager man et eksemplar man selv har hatt på kjøkkenbordet. Kassettradioene gir også rom for mer kulturelle konnotasjoner. De peker blant annet på teknologisk utvikling og vestlig konsumkultur. Apparatene kunne for bare få år siden oppfattes som symboler på teknologisk nyvinning, men forkastes i dag som verdiløse gjenstander. Samtidig forteller apparatene sine egne personlige historier. Noen ser ut til å ha hørt hjemme på et barneværelse, og er dekorert med små klistremerker. Andre er tilgriset med maling, og skader er forsøkt reparert med tape.
Lyden i installasjonen er hentet fra eteren. Komposisjonen består av sus, interferens, morsesignaler og brokker av tale fra radiosendinger ulike steder i verden. For lyttere som har vokst opp med analoge radioapparater der en søker manuelt mellom ulike stasjoner, danner komposisjonen en lydverden som virker intuitivt kjent. Sus, elektronisk støy og stemmer som flyktig farer forbi, utgjør lydelementer mange kan relatere seg til.
I tillegg til å vise til radioen som objekt, viser radiolyden også ut over seg selv. Både til konkrete steder i verden der lyden har vært kringkastet, og til det mer abstrakte og mystiske «ikke-stedet» i atmosfæren der radiobølgene til enhver tid befinner seg. Man kan forestille seg at mer eller mindre meningsbærende lydbølger alltid svever omkring, usynlig, men likevel mulig å fange inn med et radiomottakerapparat. I Lydmur fastholdes noen slike flyktige lyder, og blir gjenstand for estetisk kontemplasjon.
Muren som et solid byggverk benyttes gjerne til å lukke inne, eller stenge ute noe. Slik ser man det i Midtøsten i dag, og slik har man sett det tidligere i historien. Sammenliknet med slike byggverk fremstår denne muren som skjør og ustabil, der radioene balanserer oppå hverandre. Selve lyden kan likevel være egnet til å stenge lytteren ute fra det konkrete meningsinnholdet den en gang har hatt. I tillegg til å benytte fremmede språk, er setningene stykket opp i usammenhengende biter. Talen og morsesignalene taper her sin evne til kommunikasjon. Når lydene mister sitt konkrete innhold, ledes oppmerksomheten mot deres estetiske verdi som klanger og lyder i seg selv.
Lokaliseringen av installasjonen i et temporært utstillingslokale på Nordnes, et godt stykke unna den øvrige «kunstløypen» i sentrum, gjorde kanskje at utstillingen ble litt bortgjemt. Men utstillingen gir grunn til å tro av Lydmur vil bli vist flere ganger i fremtiden.