Tradisjonell rebell

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 3/2004

Del: 

Å skrive og male direkte på vegg, har blitt Tiril Schrøders varemerke.

Men selv om hun sprenger bildets materielle og tradisjonelle begrensninger, finner hennes kunst seg likevel godt tilrette i den konvensjonelle kategorien «avbildning». Tiril Schrøder er likevel ingen veggmaler verken i kunsthistorisk eller samtidskulturell betydning. For selv om hun på ett plan er både tradisjonsbundet og presenterende, bryter hun samtidig med den tradisjonelle form-/innholds-konvensjonen. Hennes verk fremstår nærmest som en parole: «Maleriet er dødt, leve bildet». Men hennes parole er ikke rungende – heller lavmælt, som et stumt mantra.
I hennes utstilling i Stenersenmuseet, er arbeidene plassert som en frise langs samtlige vegger i et lite, atskilt rom. Frisen viser en billedverden som beveger seg over flere abstraksjonsplan. Fra små blyanttegninger på papir, via skygge- og konturtegninger rett på vegg, til større datamanipulerte fotografier montert på plater. Plassert bortover veggen, i mindre avgrensede grupper, fremstår frisen som en kontinuerlig historie – en sirkulær fantasi eller fabel.
Vi presenteres for en billedverden som har fulgt Tiril Schrøder gjennom flere år. Vi kan gjenkjenne de illustrerte jentebladenes tegneseriestil og de mer voksne dame- og interiørmagasinenes fotomontasjer. Blader som presenterer oss for idealkvinner i idealhjem. De representerer kvinners lengsel, og er samtidig en kvinnes verste fiende. For kvinnene fremstilles vakre og endimensjonale, og med tilhørende naive problemstillinger.
Utstillingens historie fortelles av en kvinne hvis hele univers er kvinnelig. Hver minste detalj i bildene representerer noe feminint, og – uten at dette er eksplisitt – også noe erotisk. Denne kvinnelige erotikken fyller hele rommet. Den engelske teksten, som også er skrevet rett på veggen, minner om dagboknotater eller fragmenter fra en kvinneroman. Her fortelles i enkle ordelag om en kvinne som utfører sine huslige sysler og som gjør seg klar for å gå til sengs: «I touch the curtains three more times, and rearrange the cushions on the couch». Kvinnen går på badet for å stelle seg: «To avoid looking myself in the eye for long, I remove my nail varnish instead». Så legger hun seg: «There are fresh sheets on the bed, I undress and lie down, totally exhausted, but unable to sleep». Søvnløsheten fanger henne, og hun drømmer eller fantaserer for å dysse seg selv i søvn.
Men på tross av tekstens progresjon: Her er det ikke nødvendigvis en historie som skal fortelles, snarere er det fortellerformen som problematiseres. For i «Sleepwalker» er rommet blitt en del av Tiril Schrøders verk. Rommet bidrar til å avgrense den kvinnelige verden, og fremstår som et eget feminint avlukke. Rommet bidrar også til å understreke kunstnerens valg av dramaturgi. For den friseaktige monteringen fører til at historien gjentas og gjentas, og man aner et monotont mønster i den presenterte kvinnens liv. Monteringen understreker det historiefortellende aspektet og oppløser bildets tradisjonelt begrensede dramaturgi. Og mens den tradisjonelle aristoteliske fortellingen baserer seg på en lineær og ofte kalt maskulin dramaturgi (en begynnelse, en midte og en slutt), vil denne sirkulære monteringen ytterligere understreke verkets feminine overbygning, idet fortellerformen karakteriseres av en syklisk og gjentakende struktur.
Billedfrisens sammensetning av ulike abstraksjons-nivåer (tegning, maling, foto, tekst), etablerer også en annen dramaturgisk dimensjon – den mimetiske. Vanligvis oppfattes tegningen som den mest abstraherte gjengivelsesformen, mens fotografiet fremstår som tilnærmet lik den virkelige verden. Men i «Sleepwalker» avmystifiseres fotografiene, som fremstår som blasse refleksjoner av tegningene. Her er det streken som er viktig: De store og dramatiske linjene, og de små, men betydningsfulle illustrasjonene. Tiril Schrøder vet å benytte seg av strekens og veggmaleriets kvaliteter, og har koplet det beste fra de to divergerende veggmaler-tradisjonene. Slik er «Sleepwalker» blitt en noe udefinerbar, men god piece!