Den justerbare virkeligheten

Av: Sissel Lillebostad

Publisert:

Utgave: 3/2004

Del: 

Med utstillingen «Versions» foretar Bergen Kunsthall enda et dypdykk inn i samtidige problemstillinger.

Den første utstillingen til fungerende intendant Solveig Øvstebø tematiserer spillet mellom informasjon og persepsjon, og de fem inviterte kunstnernes verk viser fem variasjoner av kommunikasjonens uberegnelighet. Kommunikasjon binder sammen fortid og framtid – lik en stafettpinne leveres historien videre. «Versions» spør hva som skjer når ulike momenter endrer vår virkelighetsoppfatning, informasjon blir tolket og persepsjon blir uforutsigbar. «Versions» bruker aktivt konnotasjoner knyttet til ideen om det vitenskapelige – mangelen på personlige avtrykk, nøktern bruk av virkemidler, undersøkelsen som form. Det er et grep som samler ellers svært ulike verk, og som også gir utstillingen en viss dramaturgi.
Lyd som siger fra rom til rom, er ofte et problem for samtidsutstillinger. Her fungerer den som glidende overganger fra verk til verk, som ikke kan oppleves i isolert kontemplasjon. Dette understreker kommunikasjonens særegenhet: den eksisterer ikke isolert i avstengte rom, det meste ser ut til å kunne smitte.
Pierre Huyghe bretter ut fordreiningene mellom minnet og fakta i den komplekse installasjonen The Third Memory. Den er basert på en sann historie, et bankran som utviklet seg til et gisseldrama. Den blir gjenfortalt i flere versjoner: fra den tidens nyhetsbilde, filmen Dog Day Afternoon, TV-intervju med bankraneren og kjæresten og Huyghes rekonstruksjon av ettermiddagen i banken, nesten 30 år senere. Huyghe viser at historien ikke er fastlåst, den filtreres gjennom tid, og personlige erfaringer justeres også av de publiserte versjonene. Det oppstår en glipe mellom den egne erfaringen, som er subjektiv og ustabil, og den offentlige, som gir inntrykk av å forvalte en felles, mer stabil versjon.
Imogen Stidworthys installasjon The Wisper Head framstiller den medisinske undersøkelsen med forheng fra skinner i taket, satelittdisker på stativ, kjølige farger og et nesten klinisk interiør. Forhengene avskjermer rommet og i passasjen lyder den tre år gamle Severins gjentagelse av setninger fra Jules Vernes Reisen til Jordens Indre. Innenfor gjengis stemmen til 59 år gamle Tony O’Donnell som leter etter forbindelsen mellom ord og innhold i den samme historien. Talen hans, hemmet av afasi, er oppstykket, ord gjentas, igjen og igjen, byttes ut med lignende ord – som om meningen skulle dukke opp, åpenbares. Lyden av stemmene, balanserende mellom formidlet mening og det ubegripelige, etablerer en rytmisk tyngde i rommet. Projisert på satelittdisken griper den gamle mannens gestikulerende hender inn i denne rytmen. Lyd og bilde blir to parallelle taler, symbiotisk, men atskilt.
Rod Dickinson går rett på sak. Projisert på veggen vises The Milgram Re-enactment, en rekonstruksjon av et kjent psykologisk eksperiment fra 60-tallet. Problemstillingen den gang var autoriteter og lydighet, og eksperimentet til Stanley Milgram viste at de fleste går langt i å adlyde autoriteten, selv når de påfører andre sterk smerte. Filmen er lang, 3 timer 40 minutter og «alt» blir gjort rede for: tilgjengelig informasjon for forsøkspersonene før, og opplysninger etter gjennomføring. Den dårlige lydkvaliteten, fast kameravinkel og kornete bilder av 60-talls interiør gir filmen stor troverdighet. Men er dette Milgrams opprinnelige opptak, eller en forestilling? Ambivalensen gjør sannhetsverdien svært ustabil. Opplevelsen av filmen gir den likevel en rot i virkeligheten, eksperimentet har beviselig skjedd, erfaringen får plass i den kollektive hukommelsen. Ubehaget som forsøkspersonene i The Milgram Re-enactment opplevde, kjennes reell. En sugende følelse av å gi seg over til en prosess som man vil bli ferdig med, vil sitte i lenge etter at forståelsen av rollespillet er rasjonalisert. Fiksjon, sannhet og myte har problematiske overganger. Andreas Gedin får fram, i et uhyre enkelt format, det lett absurde i vår lemfeldige omgang med informasjon. I jakten på frø fra en plante omtalt i en artikkel om Napoleon på St. Helena, avdekker han hvordan en obskur, ikkeverifiserbar detalj legges til den mytiske delen av våre felles historier. Sannheten er enkel, men fiksjonen er sexy og mye mer underholdende.
«Versions» fremstiller mellomrommene, digresjonene, fortolkningene som stadig korrigeres som sannhetens uforutsigbare søster; og fiksjonen blir et sted der virkeligheten og gjengivelsen spinner nye realiteter. Men er virkelig grått den eneste fargen nøkternheten kler?