Det digitale fotografiet og forståelsesproblemet

Av: Sigrid Lien

Publisert:

Utgave: 3/2004

Del: 

Som hovedfags/mastergradsveileder får jeg, i likhet med mine kolleger, stadig oftere henvendelser fra studenter som ønsker å skrive om kunsten i de nye mediene. Den eksisterende litteraturen på dette feltet har så langt i overveiende grad vært engelskspråklig og knyttet til den internasjonale samtidskunsten. Det er derfor gledelig at det nylig er publisert en fersk doktoravhandling omkring dette temaet, basert på nærlesninger av verker av skandinaviske kunstnere.

Som det framgår av avhandlingens tittel, legger Wagner sitt hovedfokus på digitalt fotografi. Hun bemerker også at den digitale teknikken nå blir betraktet som så viktig at den nærmest er blitt stående som en slags overordnet betegnelse på den tiden vi lever i: den elektroniske tidsalder. Men hva ligger egentlig i begrepene «nye medier» og «digitalt fotografi»? Og hvordan skiller det digitale fotografiet seg fra det vi tradisjonelt oppfatter som fotografi? Dette er noen av problemene forfatteren tar opp i avhandlingens åpningskapittel.
Her presenteres en innsiktsfull, men dessverre nokså knapp diskusjon der forfatteren åpner med den leksikalske definisjonen av «digital» fra den svenske Nationalencyklopedin: «Om storhet: uttryckt med diskret representasjon, d.v.s. en sådan där data representeras med siffror i et talsystem. Motsatsen er analog representasjon, där data representeras av kontinuerliga fysiska storheter.» Deretter slår hun fast at begrepet har fått en flora av konnotasjoner som gjør at det er oppbrukt og umulig å anvende. Og etter å ha vist hvordan det kobles med andre vanskelig håndterlige og lett mystifiserte begreper som «billedrevolusjon», «fotografiets død» og «interaktivitet», begrenser hun seg endelig, ganske enkelt til å si at hun vil anvende ordet digital om «sådant som har skapats ved hjelp av datorer».
Wagners hovedanliggende er imidlertid spørsmålet om hvilke fortolkningsmessige og metodiske utfordringer denne databaserte, fotografiske kunsten reiser. I avhandlingens hoveddel drøfter hun dette i møte med et sett utvalgte verk: I våra händer – svenske Maria Ängquist Klyvares keramiske veggutsmykking ved en undergrunnsstasjon nær Stockholm, Faces – norske Vibeke Tandbergs computermanipulerte portrettserie, Parken – svenske Leif Claessons dokumentarfotografiske cd-rom og nettkunstverket The Incident av den danske kunstneren Balder Olrik.
Det brede utvalget av eksempler representerer på samme tid avhandlingens styrke og svakhet. Styrken ligger nettopp i at Wagner får framvist bredden i det som kan kalles databasert fotokunst. Hun beveger seg smidig fra den relativt enkle strukturen i Ängquists undergrunnsutsmykking, for gradvis å nærme seg de mer komplekse formene, som nettkunstverket og cd-rom representer. Men utover det å være basert på digitalt fotografi, har disse verkene imidlertid svært lite til felles. For det er ikke bare tekniske, men også store tematiske sprang mellom Ängquists symbolske og arketypiske framstillinger av hender i keramikk, Tandbergs identitetsproblemati-serende portrettkonstruksjoner, Claessons objektfunderte dokumentasjoner av livet i et shabby grøntområde i Stockholm – og Olriks website med gjenbruk av dansk spiritismefotografi fra 1940-tallet. Hver for seg inviterer disse verkene til langt flere og kanskje mer fruktbare kontekstuelle innganger enn den rent (data)tekniske. Wagner åpner også for dette i sine analyser av de enkelte verk. Men problemet blir da at de overordnete spørsmålene og den røde tråden lett forsvinner i verkskompleksitet og tematisk mangfold.
Dette problemet er spesielt tydelig i hennes beskrivelse av verkene. Til tross for at Wagner i innledningen viser til den britiske kunsthistorikerens Baxandalls kloke tanker om verksbeskrivelsens funksjon – at den skal styre leserens oppmerksomhet til visse deler eller aspekter ved bildet – synes hennes egne beskrivelser å flyte ut i mangel av klar retning. Det uavklarte spenningsforholdet mellom mediespesifikk og tematisk tilnærming, fører naturlig nok også til at det oppsummerende avslutningskapittelet spriker i mange retninger. Og avhandlingens hovedtese blir noe vag og utflytende: Wagner slår blant annet fast at man i analyser av nettkunstverk og kunstverk på cd-rom må redegjøre for verkets struktur og navigasjon, gjerne ved hjelp av fremstillinger i grafisk form. I tillegg har hun funnet det noe diffuse narratologiske begrepet paratekst (som etter forfatternes utsagn, blant annet skal kunne åpne for å se verkene som attraktive og dynamiske tekstmosaikker) fruktbart i sine analyser. Tesens første del er grei nok (om ikke akkurat dristig), men jeg er ennå usikker på om påstanden om paratekstbegrepets fruktbarhet er tilstrekkelig belagt i Wagners avhandling om fotografi som digitalt bilde.