• Detalj fra Liverød og Yokolands remiks.

    Jonas Liverød

Samplede scenarier

Av: Birgitte Lie

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Remiksprosjektet er et samarbeid mellom de svenske kunstnerne Jonas Liverød og Jonas Ohlsson og blir gjennomført i perioden 2005-2007. Planen er at de skal forflytte seg til forskjellige internasjonale institusjoner, der en ny kunstner blir invitert til å samarbeide med dem på hvert sted. Denne gangen har de valgt den anerkjente designduoen Yokoland.

Gjennom en blanding av en rekke medier som tegning, animasjon og installasjon karakteriseres Liverøds kunst av svart humor og en underliggende tvetydighet. Han framstiller den desperate og hallusinatoriske opplevelsen av å vokse opp i samtidskulturen. Ohlssons kunst kjennetegnes av spontane tekster og ønsket om å provosere. Han diskuterer politikk, pornografi og mellommenneskelige relasjoner gjennom tegninger og installasjoner. Bildene hans er surrealistiske og ærlige, mens tankeboblene til tider er poetiske og humoristiske. Yokoland er grafiske designere og deres personlige stil kjennetegnes av naiv og surrealistisk design. De lager collager av geometriske former og fotografier blandet med utklippsbokstaver i blant annet lego, papp og mosaikk. En viktig del av Yokolands arbeid er design av platecovere for plateselskapet Metronomicon Audio. Alle tre henter uttrykk fra dagens ungdomskultur og kjennetegnes av en urban estetikk.
Hensikten med remiksprosjektet er å tenke alternativt og nytt i forhold til kunstnerisk samarbeid, der hver og en skal få beholde sin særegenhet uten å måtte inngå kompromisser. Tanken er at man kan tillate seg å låne elementer fra hverandre uten at det betraktes som plagiat, slik det gjøres i musikkbransjen. Kunstnerne har i løpet av fem dager bygget en imponerende utstilling der de har remikset hverandres verk slik vi kjenner begrepet remiks fra musikken.
Ohlsson har primært remikset Liverød, og til dels Yokoland, men kanskje aller mest seg selv. Han har samlet sin remiks i et eget byggverk og på den måten distansert seg fra de andre. Bygget er hans versjon av en stavkirke der han kommenterer satanisme og religion. Ohlsson arbeider etter «stream of consciousness»-metoden og skriver ned små betraktninger alt ettersom de faller ham inn. Han har blant annet klippet i originaltegninger av Liverød og tilført dem sine egne skriblerier og tegninger. Hans indre monologer bærer naturlig nok preg av det han selv er opptatt av, og smeltes ikke riktig sammen med elementene fra Liverød. Ved å gi Liverøds tegninger en mer dekorativ rolle i et nytt bygg, oppfattes det mer som ett nytt verk av ham selv enn som en remiks. Ohlsson er en engasjerende samfunnskritiker. Han lykkes imidlertid ikke i å forene sitt eget kunstneriske prosjekt med remiks-konseptet, og får dermed ikke utforsket potensialet i de andres verk.
Utstillingslokalet for øvrig har blitt til et mørkt klubblokale, der Liverød og Yokoland trekker veksler på hverandre. En tildekket og forlatt Lancia med basstung techno fungerer godt som et tematisk utgangspunkt i utstillingen. Dette er en konseptuell remiks som Liverød har gjort av sitt eget verk, og som refererer til boka Heart of darkness av Joseph Conrad. I tillegg henspiller den på gangster og machokultur, der bilen er symbolet på gruppetilhørighet. Liverød har også remikset utsnitt fra Yokolands arbeider som fungerer bra visuelt. De er originalelementer, men har fått en ny innpakning som lysprojeksjoner. Yokoland har klart å forene fire separate verk av Liverød og har skapt ett nytt med Yokolands signatur. Meningsinnholdet er det samme, Liverøds perfekt formede «Failure»-bokstaver i papp har imidlertid blitt til skeive bokstaver i restpapp, som slår i hjel et annet av hans verk, en by i miniatyr. Ved å tydeliggjøre det eksplisitte budskapet i Liverøds «Failure»-verk, ironiserer de over tematikken i arbeidet hans.
Både Yokoland og Liverøds remikser befinner seg så nær originalen at man kan diskutere om det her er snakk om remiks eller cover. Like fullt er de visuelt spennende. De danner til sammen en helhet og kommuniserer med hverandre, slik at man kan bli ledet til å tro at de er av samme kunstner.
Verkene i utstillingen er utfordrende og spennende. Likevel er det mest interessant å se kunstnerne remikse hverandre, siden det var hensikten med dette møtet. Prosjektet er klart i teorien, men framstår som litt uklart i praksis, i og med at man ikke er helt tro mot originalkonseptet. Med en strengere regi vil det fortsette å være et møtested for utprøving av ny og eksperimentell tenkning rundt kunst, for remiks-ideen er veldig god.