Kuratoren

Av: Ika Kaminka

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Jon-Ove Steihaug er kunsthistoriker, og har vært kurator for en rekke utstillinger. Han er gift med Jeannette Christensen, som er billedkunstner.

– Du har som kurator valgt å ikke inkludere Jeannette, dine kone, i dine utstillingsprosjekter. Hvorfor det?
– Jo, jeg har gjort det en gang, i 1990, like etter at vi traff hverandre, ble jeg spurt om å foreslå tre kunstnere til sommeratelier i Hannover, og da tok jeg med Jeannette. Men det var jo en liten, nokså uformell sak. Etter det har jeg ikke gjort det. Vi vet begge hvor liten den norske kunstverdenen er og hvordan sladderkverna går, og har ikke ønsket å gi folk noe grunnlag for å si at vi har pushet hverandre til posisjoner eller oppdrag. Habilitet handler ikke først og fremst om hvordan man vurderer sin egen integritet, men om hvordan andre oppfatter den og hvorvidt andre har tillit til at man ikke misbruker de maktposisjoner man eventuelt måtte ha. Samtidig er det ingen ting i veien for at vi, gitt andre betingelser, kunne ha samarbeidsprosjekter, men da i likeverdige roller.
– Opplever du at det forekommer mange habilitetsbrudd eller overtramp i norsk kunstliv?
– Det er vanskelig å si, det er veldig mange gråsoner. Når det gjelder stipendkomiteer, kulturrådsutvalg, direksjonen på Kunstnernes Hus, styrer på kunstnersentre osv. eksisterer det vel klare prosedyrer for hvordan man håndterer familiære og særlig tette vennskapelige bånd. Samtidig vet man jo at ting på et mer uformelt plan kan se annerledes ut. Det er ikke mulig å sette opp eksplisitte regler for alle mulige situasjoner.
– Om man begår overtramp, er det primært en selv som rammes, ved at man mister faglig troverdighet. Samtidig kan man ikke underkaste seg det smålige sladderet helt heller, det vil alltid finnes ryktespredere som ser konspirasjoner overalt, uansett hvor ryddig man forsøker å være.