Kuratoren og redaksjonen

Av: Ika Kaminka

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Jonas Ekeberg har vært redaktør av bladet Hyperfoto, kritiker blant annet i Dagens Næringsliv, leder av Oslo kunsthall, og er i dag ansatt som kurator for Office for Contemporary Art Norway (OCA).

I 2003 kuraterte han Riksutstillingers jubileumsutstilling «Kunst til folket». Han har fått kritikk for at han inkluderte et arbeid av sin ektefelle, Ane Hjort Guttu, på utstillingen. Undertegnede, Ika Kaminka, er redaksjonsmedlem i Billedkunst og for tiden leder av Norsk kulturråds innkjøpskomité for samtidskunst. Billedkunst har fått kritikk for at vi i høst anmeldte en separatutstilling av Siri Hermansen, som også sitter i redaksjonen.
– Det er to aspekter som kommer inn når det er snakk om habilitet. Det første er det rent juridiske. Når det gjelder stipendtildeling, for eksempel, er det snakk om juss – du har ikke lov til å sitte i stipendkomiteen hvis en du er samboer med eller gift med eller i familie med, søker stipend. Da er du inhabil i forhold til alle søknadene. Grunnen til det er at du skal veie dem opp mot hverandre. Det andre gjelder etikk og troverdighet. Det er kanskje det mest interessante.
– Når det gjelder kuratorrollen, finnes det ingen juss, og jeg mener at det definitivt ikke er ønskelig å binde kuratoren til å være habil. Det vi ønsker er å binde kuratorer til å stå for det de gjør. Det er noe annet. Jeg ønsker at en kurator skal være like fri som for eksempel en bandleder i et jazzorkester. Om vedkommende tar med sin bror på tuba, så er det fordi denne broren er den fordømt beste tubaspilleren vedkommende vet om. Og spiller han falskt, ja, da skal jeg love at bandlederen får så øra flagrer! Mitt spørsmål når det gjelder Anes deltakelse i min utstilling er: spiller hun falskt? Har vårt nære forhold ledet meg til å gjøre et dårlig valg? Jeg synes selvfølgelig ikke det, jeg mener at hennes bidrag styrker utstillingen. Men dette handler altså ikke om juss, men om troverdighet.
– Og dere vurderte ikke at Anes troverdighet kunne bli svekket av at hun var med på utstillingen? At folk ville tenke at hun trenger deg for å komme seg frem i verden.
– Nei, det tenkte jeg ikke på. Jeg synes arbeidet forsvarer seg selv.
– Noe annet er at jeg aldri ville foreslå å ta Ane med inn i OCA-arkivet. Det ville være et habilitetsbrudd. Der forvalter jeg et ansvar på et annet nivå.
– Og da er vi tilbake ved jussen?
– Nei, egentlig ikke. Som privat stiftelse er vi ikke underlagt slike habilitetsregler. Men OCA-arkivet fremstår likevel som en form for strukturell overvåking av et felt, der vi som kuratorer er satt til å foreta faglige og upartiske valg. Men for eksempel NBK har jo gjort seg svært avhengige av juryrollen. Men der går som sagt grensen ved familie og samboere. I norsk kunstliv er det hundre prosent legitimt å gi stipend til venner. Man skal gi stipend til venner. Venner og vennekretser har gjennom hele kunsthistorien etablert og utviklet kunstneriske diskurser og kvalitetsregimer. Hvis ingen konseptkunstnere støttet andre konseptkunstnere, så ville aldri noen konseptkunstnere få støtte. Problemet med juryordningen slik den praktiseres i dag, er den manglende offentligheten rundt tildelingen.
– Hva synes du om at Billedkunst anmeldte Siri Hermansen?
– Jeg tror faktisk ikke at jeg i min tid som redaktør ville ha trykket en anmeldelse av en som satt i redaksjonen. Og det handler igjen om forskjellen mellom den strukturelle makten som ligger i utøvelsen av en redaktørrolle over tid, og den avgrensede og subjektive makten som ligger i det å kuratere en enkeltstående og tematisk gruppeutstilling. I et bransjeblad er man ansatt for å foreta en nøytral og upartisk vurdering av et felt, og det blir vanskelig dersom man også skal vurdere hverandre. På den annen side vil jeg ikke dømme for hardt i en slik enkeltsak. Det er noe annet dersom det skjer gjentatte ganger og dersom åpenbare feilvurderinger blir avslørt.
– Slik jeg ser det, har vi tenkt ganske likt deg da du inkluderte Ane i utstillingen din. Dette var åpningsutstillingen til UKS i nye lokaler, en stor separatutstilling, og vi vurderte det slik – selvfølgelig uten at Siri var til stede – at det var en så viktig utstilling at det ville være påfallende om vi ikke anmeldte den. Og vi fikk selvsagt en kritiker utenfra til å skrive.
– Men dere valgte å ikke sette på en kommentar?
– Ja. Vi diskuterte det, men lot det til slutt stå ukommentert. I ettertid har jeg skjønt at mange har reagert, og tenker at vi kanskje burde ha skrevet noe om det, for eksempel på lederplass. Du redegjorde heller ikke for valget av Anes arbeid i utstillingskatalogen?
– Nei, da mente jeg avgjørelsen fikk stå for seg selv. Jeg tenkte at enkelte nok ville stusse, men at når de fikk se verket, ville det være så åpenbart hvorfor det var med. Jeg har en hel lang fotnote om dette, som jeg strøk under redigeringsprosessen. I ettertid ser jeg at jeg kanskje burde ha latt den stå. Jeg fikk faktisk ideen til hele utstillingen da jeg så en skisse til Anes arbeid. Det valgte jeg heller ikke å si. Men det kan ha vært feil, det også. Kanskje disse tilfellene viser oss det er noe man burde gjøre.
– Kanskje konklusjonen bør være at man burde gjøre det tydeligere hvilke vurderinger som ligger til grunn for de valgene man tar, det være seg om man er kurator, redaksjon, eller stipendkomité.