Lukket avdeling

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Høyrepolitikken har begynt å vise sitt sanne ansikt. Fort og sikkert har Norge på nærmest sagt alle kanter blitt oppstykket, omstrukturert og gitt et annet eierskap.

Privatiseringen av Norge har skjedd med en slik fart og besluttsomhet at de fleste av oss ikke har vært i stand til forstå omfanget eller fulgt med da premissene for Høyre-Norge ble lagt. Informasjonen om omlegginga har vært svært mangelfull, slik den må være da det norske folks offentlige eiendom ranes over i private eller kryptiske statseide stiftelser og organisasjoner med siste stopp på Wall Street. Frivillig har politikerne overført makta til private aktører og markedet, slik at de folkevalgte nærmest har overflødiggjort seg selv. På kulturfeltet merkes at Statsbygg er privatisert ved at utsmykkingsordningen ikke lenger gjelder. Vederlagsordninger faller sammen i desentraliserte rammeroverføringer fra staten, slik at de gamle avtaler ikke lenger blir oppfylt – for å nevne noe.
Det siste er nå at arvesølvet, våre nasjonale kunstinstitusjoner som Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst er blitt en egen stiftelse bare styrt av regnskapsloven – offentlighetsloven og forvaltningsloven gjelder ikke lenger. Den nye institusjonen Nasjonalmuseet for kunst synes helt unntatt demokratisk kontroll, uten representanter fra fagmiljøet verken i styre eller innkjøpskomiteer.
Reformeringen av denne strukturen representerer nærmest å skru klokka 100 år tilbake, og denne høyrepopulistiske privatiseringen er iverksatt av muligens velmenende kuratorer uten en eneste protest fra politisk opposisjon. Motivene har blitt opplest som rasjonaliseringer og besparinger i verdens rikeste land med verdens laveste kulturbudsjett. Forvandlingen har blitt vedtatt i det skjulte. Noen mener nok at demokrati er for ineffektivt, – det mener ikke vi.