Forførende vitenskap

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Alt blekner i møte med Olafur Eliassons utstilling på Astrup Fearnley Museet i Oslo.

For idet man ankommer utstillingslokalet, entrer man samtidig verket Room for One Colour. Verket består utelukkende av en sfære av monokromatisk gult lys; et lys som har den egenskap at det absorberer alle farger, bortsett fra gult og sort. Alt – og selvsagt alle – som er i rommet, reflekteres derfor i en gulgrå tone. Slik setter Eliasson an tonen. Her handler det om hva lys og farger er, hvordan vi ser dem, og – ikke minst – hvordan vi oppfatter dem.
Læren om lys og farger sorterer under fagområdene kjemi, fysikk, fysiologi og psykologi. Mens de to første undersøker fargenes fysiske forhold, som prismebrytninger og lysbølger, omhandler de to siste øyets oppbygning, fargesynets natur og fargenes innvirkning på psyken. I denne utstillingen presenterer Eliasson oss for alle fire. For som en kunstens dekonstruktivist plukker Eliasson de ulike visuelle virkemidlene fra hverandre. Han avdekker fargenes og lysets psykologiske effekt, samtidig som han avslører kunstnerens redskaper og metoder. Slik blir hele utstillingen en leksjon i persepsjon.
Og leksjonen er spennende og god. Et av de første verkene som møter oss i underetasjen er Eye Eye (2002). En liten innretning er montert på veggen og minner om et optisk instrument. Ved å kikke inn gjennom objektets åpning ser man speilbildet av sitt eget øye på nært hold. Bare pupillen er synlig. Men ved å dreie på en liten pendel utvides linsen slik at hele øyet etter hvert kommer til syne. Øyets pupill rommer nå refleksjonen av ens eget øye.
Og dette lille verket kan fremstå som ledetråd gjennom utstillingen. For å se er ikke å passivt summere det som presenteres. Å se – persepsjon – er en aktiv og tolkende prosess, basert på medfødte og kulturelt betingede persepsjonslover. Hele utstillingen kan altså ses som en parallell introduksjon til fagene kunsthistorie, realfag og psykologi. En innføring som baserer seg på en systematisk dissekering av kunstnerens virkemidler; persepsjonens forutsetninger og illusjonens karakter.
Gjennom rom etter rom leker Eliasson med disse forutsetningene for illusjon. I verket Your Yellow Versus Purple Versus Blue (2004), er tre fargede speilplater hengt opp foran en lyskaster. Ettersom speilflatene roterer dannes stadig nye fargeblandinger som projiseres på vegg. Store sirkulære fargeformer beveger seg langs veggen, møter andre fargeformer og endrer koloritt. I sin enkle konstruksjon fremstår verket som en pedagogisk presentasjon av fargelæren.
I 360 Degree Room for all Colours (2002) handler det ikke om hva farger er, men hvilke psykologiske virkninger de gir. I et sirkulært konstruert rom endres de tekstile veggflatenes farge kontinuerlig. Fra det kalde isblå til det varme rødoransje. Blir man stående i sirkelrommet, vil man etter en stund ha opplevd å være omsluttet av alle regnbuens farger. Vi vil kjenne hvordan de ulike fargene fysiologisk stimulerer oss til å oppleve varme og kulde, men vi påvirkes også emosjonelt og intuitivt, og føler alt fra oppstemthet til fysisk ubehag.
I verket Remagine (2002) er det de romskapende elementene som utforskes. Verket består av 12 lyskastere som projiserer geometriske former på vegg – alle i gråskalaen. Nye former legges stadig over andre, og alt etter valør og form tolker vi dem som over- og underlappende, de danner rom og dybde. Verket viser med enkelhet hvordan vår menneskelige hjerne, med utgangspunkt i sentralperspektivets regler, tolker formelementene.
Samtlige av utstillingens arbeider fremstår altså som tekniske eksperiment, og slik sett kan en plassering i Astrup Fearnley Museet versus Teknisk museum trolig diskuteres. For bortsett fra at Eliasson kaller seg kunstner, hva er det som forsvarer en kunstnerisk persepsjon av dette materialet? Svaret ligger i persepsjonen. For Eliasson bruker ikke lyset for å si noe om lyset, han bruker lyset for å si noe om kunsten. For kunsten ligger ikke i lyset og fargene, men i vår persepsjon av dem. Denne understrekningen gjør utstillingen fascinerende og forførende. Fascinerende i sin eksperimentelle estetikk, og forførende på en måte som bare det kunstspesifikke kan. I møte med Olafur Eliassons kunst er det derfor bare vi som blekner – ikke kunsten.