Tematisk innesperret biennale

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Det er ofte mer å få ut av et kunstverk enn hva man får ved første møte. Noen ganger kan et utstillingstema gi nye perspektiver. Men når det får for mange pekepinner rettet mot seg, kan verket i seg selv gå tapt i all konteksten.

Etter å ha vært på Berlinbiennalen for første gang, kan jeg konstatere at utbyttet mitt består i å ha sett en rekke individuelle arbeider, som Mika Taanilas filmportrett av den elektroniske musikkens pionerer, Ekki Kurenniemis Future is not what it used to be (2002), Vangelis Valahos modell av den amerikanske ambassaden i Athen sammen med et arkiv av avisklipp som omhandlet hendelser som har funnet sted i og rundt ambassaden (2003), Constanze Ruhms film X Characther/RE:(hers)AL (2003) hvor hun har hentet en rekke kvinnelige filmskikkelser ut fra sine respektive filmfortellinger og latt dem samtale med hverandre om sine liv.
Likevel var det noe som ikke riktig fungerte på Den tredje Berlinbiennalen. Arbeidene klarte ikke å kommunisere, eller rettere sagt, jeg fikk en følelse av at kuratoren, Ute Meta Bauer, ikke riktig tillot de enkelte arbeidene å snakke for seg selv.
Etter å ha lest en rekke tekster i biennalens katalog og informasjonsmateriale, fikk jeg en følelse av at arbeidene på utstillingen var der for at de skulle leses og tolkes inn i utstillingskonseptet. Min reaksjon var sikkert delvis en overfortolkning. Men det virker ikke som om jeg var helt alene om den. Den skeptiske mottakelsen biennalen har fått mange steder, synes å ha sin årsak i at arbeidene i alt for stor grad ble knyttet opp til utstillingens tematikk.

Når struktur skaper uorden
Den tyske kuratoren, Ute Mete Bauer, hadde fått i oppdrag å sette sammen en internasjonal biennale. Men den utfordringen synes ikke å ha vært nok for henne. For samtidig som biennalen skulle være internasjonal, ønsket hun å gi den forskjellige tematiske nivåer, og i tillegg, å forankre utstillingen til det stedet der den avholdes, Berlin.
For å få de mange perspektivene til å henge sammen, lot Ute Meta Bauer noe hun kalte det «heterogene Berlin» fungere som utstillingens referansepunkt. Med denne referansen ville hun henvise til noen av de subkulturer som har utviklet seg i Berlin de siste tiårene, som for eksempel mote og musikk, men også til den politisk og økonomisk motiverte omdefineringen av Berlin som dens nye rolle som hovedstad har kastet den inn i.
Halvparten av de femti inviterte kunstnerne holder til i Berlin. Den andre halvparten kommer fra andre steder. Tanken var at de kunstnerne som kom utenfra, skulle bringe referensen til Berlin over i en mer global dialog; det som kom utenfra skulle berike det lokale, og omvendt.
Heterogenitet er et ord som kan romme mye, men likevel, jo mer jeg forsøkte å sette meg inn i programtekstene, desto mer tvilende ble jeg til om alle digresjonene omkring utstillingstemaet skapte noen helhet som det var mulig å gripe.

I og utenfor Berlin
Det berlinske dukket opp nå og da, som oftest i form av fotoarbeider, både samtidige og noen som var noen tiår eldre. I og for seg var dette ofte bra arbeider. Willie Doherthys svarthvite fotografier av ødslige smug i Berlin ved nattestid, Extracts from a life (2000). Og Stepen Willis Wie ich entdecke, dass wir von anderen abhängig sind (1979); en blanding av dokumentarfoto og fotocollage utstyrt med tekstkommentarer som kan minne om tegneserieformen. Linjene mellom flere punkter på et hus, og de snakkeboblelignende kommentarene knyttet sammen og ga innsikt i livet i leiligheter i Berlin da fotoet ble tatt.
I den andre enden av skalaen – verden utenfor Berlin – fant vi verk som Nada Sebestyens fotocollage Neubau (2000). Gjennom å klippe nye bygninger inn i gamle miljøer hadde kunstneren håndgripeliggjort den fremmedgjøringen som kan være en av konsekvensene når livsstiler skal moderniseres. Her fant man også bidragene fra de to svenskene bosatt i Oslo, Ingrid Book og Carina Hedéns videoverk Is It Dangerous to go for a Walk in the Mushroom Forest?(2002), dokumentariske filmsekvenser som viser ulike grupper som er ute i det fri og i ferd med å bli undervist eller å diskutere forskjellige temaer – som hvorvidt en viss sopp eller plante er spiselig. (I et ellers ganske stramt og tungt og alvorlig utvalg, opplevdes Book og Hedéns filmer som et befriende pusterom.)

«Hubs» og kunsten som argument
Den lokale/globale heterogeniteten hadde Bauer redusert til fem undertemaer, eller «hubs» som hun kalte dem: «Migration», «Urban Conditions», «Sonic Scapes», «Fashions and Scenes» og «Other Cinemas». I store trekk tilsvarte dette det som ellers i utstillingssammenheng kalles plattformer, og de fungerte som teoretiske ankere for biennalens underavdelinger. På anviste steder i utstillingsrommet hadde man mulighet for å sette seg ned og lese tekster, aviser og se filmer om det aktuelle tema. (Hubben «Other Cinemas» er et filmprogram som vises løpende gjennom hele biennalen. Mesteparten av filmene kommer fra det tidligere DDR.)
Det var mye å ta til seg når man først hadde slått seg ned. Men disse «hubbene» bidro samtidig til at utstillingen fremsto som merkelig spaltet. Her kunne man sette seg ned og helhjertet ta inn det som ble tilbudt og deretter forsøke å se arbeidene i lys av «hubben»s tema. Men derved ble kunsten også litt klaustrofobisk-tematisk innesperret. Siden disse «hubbene» var plassert midt i utstillingsrommet, var det umulig å overse dem. Om man ville ta til seg det Bauer ville si med utstillingen, måtte man la verkene dras inn i hennes diskursive strukturer.
Bauer vil i sin kuratering betone at kunsten kan spille en sentral rolle i samfunnsdebatten; at det innen kunsten, som i andre deler av samfunnet, produseres diskursive felt. Kunsten behøver altså ikke bare se bra ut, den kan si noe også. Noe som kan være med å forandre verden.
Bauers poeng er naturligvis riktig. Man kan spørre seg hvor disse diskursive feltene eller «hubs» kommer fra. Har de sitt utspring i kunsten selv, eller er det snakk om felt som konstrueres etter smak og politisk holdning? Det krever en fin balansegang om man ikke skal begynne å anvende kunstverkene i en sammenheng som passer bedre til ens egne formål, enn til kunstnerens.
Da jeg kom tilbake til utstillingen andre gang, hadde jeg ikke lenger temaet og programtekstene i hodet. Jeg kunne plutselig konstatere at utstillingen inneholdt uvanlig mange gode arbeider og veldig få som jeg ikke brydde meg om. Tidligere hadde jeg oppfattet utstillingen som lavmælt, stram og vanskelig tilgjengelig; nå åpnet den seg og viste en annen side. Nå, da jeg kunne ta utgangspunkt i de individuelle arbeidene, ble innholdet i dem tilgjengelig på en ny måte. Jeg begynte å se at det fantes en del humoristiske verk som bidro til å bryte opp det inntrykket av strenghet som jeg fikk første gang jeg var der.
Muligens hadde jeg sammen med mange andre skeptiske kritikere lest katalogene litt for grundig, og ikke helt fått øye på kunsten. Men dette var ikke fordi jeg var uengasjert og slurvete da jeg vandret rundt på biennalen, det var et resultat av å ha forsøkt å se arbeidene på kuratorens egne premisser.
Å lede betrakterens oppmerksomhet over på visse aspekter ved verket kan både fordype og redusere opplevelsen. Jeg tror jeg ville ha fått mer ut av arbeidene på Den tredje Berlinbiennalen om jeg hadde latt verkene tale direkte til meg, istedenfor å la dem komme til meg gjennom en allerede iscenesatt utlegning av dem.