• Knut Henrik Henriksen: Arkitektonisk tvil.

Svensken, dansken og nordmannen

Av: Arve Rød

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Og finnen og islendingen. Med andre ord; det «nordiske» atter en gang. Hamburger Bahnhof, Berlins storslåtte museum for moderne kunst, huser nå utstillingen «Berlin North», en samling arbeider av nordiske kunstnere med tilknytning til Berlin.

Det er den foreløpig siste i en rekke utstillinger med nasjonalt, eller regionalt fokus ved Hamburger Bahnhof. Tidligere har museet viet seg til spansk, kinesisk og australsk kunst, bare for å komme fram til konklusjonen at «kunst er et globalt språk som ikke kan underlegges regionale eller stedsavhengige typifiseringer», som det heter i uttalelsen forut for utstillingen. Viktigere for en institusjon uten eget utstillingsbudsjett er det at disse utstillingene anses som et nasjonalt anliggende for de involverte landene, som i sin tur finansierer gildet. Slik er også «Berlin North» betalt av diverse nordiske institusjoner, som IASPIS, Danish Arts og FRAME, muligens på bekostning av prosjekter på den hjemlige arenaen.
Det er i så fall flaks for kunstnerne, som selvsagt ikke lar seg be to ganger. 26 kunstnere og kunstnergrupper er valgt ut av kurator Gabriele Knapstein til å representere siste nytt fra den etterhvert omfangsrike nordiske kunstnerkolonien i den tyske hovedstaden. Berlin har blitt den betydeligste arenaen for en nordisk «post-mirakel»-generasjon med internasjonale ambisjoner. Byen er etter nordeuropeisk standard billig, relativt kosmopolittisk, og med en stor og viktig galleriscene.
Nærheten til de nordiske hovedstedene har også bidratt til at strømmen har gått jevnt hit fra Norden siden midten av nittitallet. Visstnok skal det bo minst 150 kunstnere bare fra Sverige i Berlin. Slik blir det en heterogen og vital nordisk scene i byen, noe som også gjenspeiler seg i utstillingshallene på Hamburger Bahnhof. Fire temaer danner overbygning over utstillingen. Benevnelsene «Romlig transformasjon», «Rekonstruksjon av natur», «Sosiale situasjoner» og «Fortellermåter» framstår imidlertid ikke som spesielt regionalspesifikke. I forhold til den pågående og atskillig mer stringente Berlin-biennalen oppleves kuratorgrepet som løst, og konseptet framstår mer som en gruppeutstilling i tradisjonell forstand, enn et forsøk på diskursiv styring. Utstillingen er også en blanding av gammelt og nytt, og det er tydelig at de ulike kunstnerne har gått til oppgaven med ulik motivasjon. Flere av de mest etablerte kunstnerne leverer tidligere utstilte verker, som Eija-Liisa Ahtilas The House, kjent fra siste Documenta. I dette tilfellet gjør det ingenting. Det er uansett alltid et høydepunkt å kunne fordype seg i Ahtilas gåtefulle og teknisk fullkomne arbeider. At en nordisk gruppeutstilling ikke betyr allverdens for Ahtila, er vel forståelig. Andre betydelige størrelser, som Olafur Eliasson og Elmgreen & Dragset, takket forøvrig nei til å delta. Det er mer skuffende at en kunstner som Jens Haaning utelukkende stiller med dokumentasjon fra tidligere prosjekter (som tyrkervitsene på Grønland i Oslo, fra Prosjekt i Gamlebyen i 1994). Hans treffende og humoristiske institusjonskritikk kunne ha funnet et frukbart nedslagsfelt i premissene for denne utstillingen.
Det er kunstnerne uten stjernestatus som tar sats og viser ambisjoner på Hamburger Bahnhof. Knut Henrik Henriksen og Lars Ramberg forholder seg til den konkrete arkitektoniske og politiske situasjonen, og står for to av utstillingens mest iøynefallende arbeider – om man bare får øye på dem. Henriksen har bokstavelig talt delt museet i to, i form av en enorm panelvegg som skiller inngangspartiet fra den gamle toghallen. En intetanende besøker må forventes å anta at det er slik det er ment å være. Henriksens monumentale skulptur forholder seg til bygningens doble identitet som kunstmuseum og forhenværende togstasjon. Veggen får ulik profil avhengig av fra hvilken side den betraktes, i og med plasseringen mellom to arkitektoniske strukturer.
Lars Rambergs Fremdgehen okkuperer et innholdsmessig tilsvarende monumentalt rom. To tilsynelatende norske flagg vaier stolt over museets tak. Ramberg har på sedvanlig og ublu vis byttet ut de norske fargene med det tyske flaggets rødt, svart og gult. På siden av bygningen lyser ordet «Fremdgehen» («å være utro») der hvor man i gamle dager ville funnet skiltet for togstasjonen Hamburger Bahnhof. Arbeidet problematiserer ideen om nasjonal identitet, og er samtidig et forsøk på å rippe opp i historien om «tyskertøsene» fra krigen – en mindre ærefull del av norsk historie. Et videointervju med en tilårskommen «tyskertøs» er beskjedent plassert ut i museets bokbutikk. Rambergs verk er et av utstillingens altfor få arbeider med vilje til å ta fatt i aktuelle politiske og steds-spesifikke muligheter. På tross av en nærmest pompøs tydelighet, oppleves Fremdgehen som et åpent og mangefasettert prosjekt, betydelig mindre bombastisk enn det beslektede Reichsausstellungen som kunstneren viste på Riksutstillingers «Kunst til folket» i fjor.
Naturen, melankolien og tilsvarende nordiske kjerneverdier forsvinner naturlig nok inn i urbaniteten på «Berlin North». Disse folka har jo ikke bare flyttet til noe, men også fra noe, får vi anta. I den grad man finner interessante naturperspektiver, er det med en ironisk vinkling. Som Bigert og Bergströms 360 framstilling av det utstoppede dyrets point of view fra et naturhistorisk museum, eller Johan Zetterquists landskapsmodell, hvor en mengde små vindmøller genererer akkurat nok energi til å drive en enslig mølle i motsatt retning av de andre.
Symptomatisk nok er arbeidet med mest umiddelbar appell, på mange måter også det minst «nordiske» av alle. Annika Eriksson arrangerer et møte mellom Repentistas – tradisjonelle brasilianske gatepoeter – og hiphop’ere i Sao Paolo. Resultatet har blitt en intenst energisk dokumentar/musikkvideo, vel egnet til å smelte ned 10.000 års stivfrosne nordboere.