• Jon Arne Mogstad: Grand Slam, 2004.

    Thomas Tveter

Malerier med smell

Av: Torild Gjesvik

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Det første som slår meg når jeg kommer inn i overlyssalen i Kunstnerforbundet, er at Jon Arne Mogstads nye malerier står påfallende godt til vårens motebilde. De er fulle av striper i sterke og frekke farger som knallrosa, lilla, selvlysende gult og grønt.

Stripene ligger helt øverst i billedflaten og løper vertikalt nedover. Mellom dem er det en hvitaktig hinne som hindrer fritt innsyn til bakenforliggende malinglag. Overflatene kan minne om delvis gjennomsiktige dusjforheng eller gardiner, og disse assosiasjonene understrekes av tittelen Mogstad har gitt utstillingen: «Ridåer».
Foruten de ovennevnte stripebildene, viser Mogstad et mangfold av andre verk, totalt drøyt tretti. Han veksler mellom små og store formater og mellom ulike underlagsmaterialer og teknikker: olje- og spraymaling på treplater, lerret, aluminium eller akrylglass, fotoemulsjon på papir kombinert med olje på MDF, osv. Bildene beveger seg mellom det enkle og det komplekse. Her er bilder der en enslig, lodden linje slynger seg nedover billedflaten og oppfører en flimrende optisk dans hvis man ser lenge nok på den (Hypnotic I-V). Her er malingklatter og flekker som ligger som store fargesterke dråper og stenger utsikten mot en uklar fotobasert bakgrunn (Splashes 1 og 2), og malerier, f.eks. Grand Slam, som er satt sammen av en rekke forskjelligartede elementer: klare fargefelt, «rotete» og diffuse partier, en ufullkommen skjønnskriftbord, linjer vevet inn i hverandre som løse rennings- og innslagstråder, og ordet SLAM! skrevet i knalloransje.
Utstillingen markerer ikke et brudd i forhold til Mogstads tidligere produksjon. I en årrekke har han arbeidet med malerier der ulike «språk» og uttrykk kolliderer eller spiller opp mot hverandre, og også tidligere har han kombinert fotobaserte og maleriske elementer. Men Mogstads nyeste bilder er sprelske og lekne på en helt annen måte enn før. Fargeholdningen er også en annen, og minner til dels om Olav Christopher Jenssens farger i prosjektet «Palindrome» (Festspillutstillingen i Bergen, 2000). Et annet element som gir assosiasjoner til denne utstillingen, er Mogstads bruk av bokstaver. Men mens dette var et gjennomgående trekk ved «Palindrome», dukker skrift opp bare en enkelt gang i Mogstads utstilling, og mens Jenssens bokstaver hadde en nokså kryptisk karakter, fungerer ordet SLAM! som en uhøytidelig understrekning av bildets energinivå.
Jenssens og Mogstads bilder er for øvrig temmelig ulike, men begge representerer en fornyet interesse for det nonfigurative maleriet som har vært tydelig siden starten av 1990-tallet, og som også omfatter en rekke yngre kunstnere. Karakteristisk for disse malerne er at de har inngående kjennskap til maleritradisjonen, men unngår å innta fastspikrete posisjoner. De viser vilje til å se på maleriet med friske øyne og undersøke mulighetene det byr på. De har gjerne en lite dogmatisk holdning til spørsmål som forholdet mellom det figurative og det nonfigurative maleri, eller til maleriets forhold til andre medier.
En slik åpen holdning er tydelig i Mogstads utstilling. Man kunne imidlertid lett angripe Mogstad for å vise en rotete og sprikende utstilling med for mange bilder. Jeg synes den fungerer godt til tross for det brokete inntrykket. Utstillingen synes å vise frem resultatene av en utprøvende og eksperimenterende prosess, og for en gang skyld virker det nærmest befriende at utvalget ikke er snevret inn. Utstillingen er preget av et stort overskudd, lyst og en uanstrengt omgang med maleriet. Jeg lar meg villig overbevise og nyter smaken av bildene som søte og syrlige sukkertøy.