• Wilhelm Freddie: Zola og Jeanne Rozerot, fra 1938.

Systematisert surrealisme

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 2/2004

Del: 

Bergen Kunstmuseums store tematisering av den surrealistiske avantgardekunstens nedslag i Skandinavia består hovedsakelig av maleri.

Utstillingen er resultat av et samarbeid mellom Bergen Kunstmuseum, Stenersenmuseet i Oslo og Göteborgs Konstmuseum. Den er tradisjonelt organisert ut fra nasjon og formspråk, og som helhet tydeliggjør den at surrealismen ikke hadde én form eller stil, og at den heller ikke var en enhetlig bevegelse. En favner bredt i utvalg av bilder, og betrakteren tilbys en spennende reise fra abstraherende naivisme, ekspresjonistisk surrealisme og konstruktivisme, til en mer hyperrealistisk absurditet hos danske og svenske kunstnere.
Det første rommet gir oss et mykt møte med utstillingens tema, uro og begjær, og en skulle nesten tro at en bevisst begynner med de mest poetiske verkene. Karen Holtsmark, Håkon A. Bjærke og Bjarne Rise var blant de få norske kunstnerne som aktivt bekjente seg til surrealismens ideer om å la det ubevisste dominere skaperakten. Til tross for henvisningen til surrealismens utstrakte fokus på myter og fabeldyr i Bjarne Rises Stormfuglen (1934), fremtrer dette rommet som tydeligere preget av teorier om maleriet som konstruksjon, enn selvsuggesjon, automatisme eller urmyter.
Det er først når vi beveger oss over til danskene i naborommet at surrealismens velkjente trekk får komme frem. Hos Richard Mortensen er den naivistiske automatismen synlig, og vi ser også hvordan surrealismen tangerer ekspresjonisme i de Kobra-aktige bildene til Carl-Henning Pedersen. Vi får et spennende innblikk i Asger Jorns ulike inspirasjonskilder. Her er det de biomorfe klattene fra surrealister som Miro, eller enkelte av Salvador Dalis bilder, som utgjør bildets formmessige side. Titler som Jorns Påtrengende vesener hvis eksistensberettigelse bevises ved deres eksistens, sier sitt. Det er hos danskene surrealismens sadomasochistiske side er mest fremtredende. Wilhelm Freddies kvinnekropper er fragmenterte, deformerte og truende. Vi finner den velkjente vagina dentata, hodeløse kvinnekropper med dyrekranier, reptiler, bryster det spruter væske fra; i det hele tatt et stort register av den hallusinerende kastrasjonsangstens skrekkscenarier. Den samme absurditeten og tomheten finnes hos kunstnergruppen som kanskje er den mest kjente, den svenske Halmstadgruppa. Den fotografiske surrealismen fra Dali, og delvis Rene Magritte, dominerer her. Surrealismen var en livsholdning. Den svenske forfatteren Artur Lundkvist sa det slik i 1937: «Vägen til framtiden, till en ny och bättre framtid, går oavvisligen genom kännedomen om det mänskliga känslolivet. Emedan känslolivet är irrasjonellt och fördolt til sin natur överenstemmer det inte med tankelivet, och denna brist leder ständigt till en inre klyvnad och konflikt.» Denne uroen og indre konflikten er grundig dempet i Bergen Kunstmuseum, og her har det kunsthistoriske tankelivet fått dominere i litt for stor grad. Her er alt ordnet og systematisert med historisk blikk, og vi må se langt etter en tematisering av Lundkvists ord.
Nasjonalitet og formale fellestrekk er utstillingens organisatoriske prinsipp. Konseptbaserte historiske utstillinger kan bli vel krampaktige enkelte ganger, og ofte drukner verkene i pretensiøse forsøk på å få til samtaler mellom verk som ikke har noe å si hverandre. Men her blir systematikken nesten en tvangstrøye. Vi hadde egentlig ingen bølge av surrealisme i Norge, og dette blir veldig tydelig her. Arne Ekeland, Jakob Weideman, Kai Fjell, Rolf Nesch og Olav Strømmes verk er interessante, men spesielt surrealistiske er de ikke. Tittelen på Olav Strømmes Vissen blomst kunne kanskje passere som lek med dødsangst, med det ubevisstes pasjonerte irrasjonalitet e.l. Men sett i dette fellesskapet, tangerer det knapt bevissthetens grense. Bildet har et dystert drag, men er mer melankolsk og dekorativt enn urovekkende. Ustillingen er interessant nettopp fordi den viser hvordan surrealismen tangerer andre avantgarde-retninger i samtiden, og som mønstring av historisk kunst fungerer den. «Uroen og begjæret» er en ytterst tradisjonell utstilling om et spennende tema, men den demokratiske fordelingen mellom de ulike lands kunstnere og det velorganiserte opphenget rydder for mye opp i den opprinnelige uroen og temmer begjæret i for stor grad.