Lust und Liebe – Harald Szeemann

Av: Leif Magne Tangen

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

Kunsthistorikeren Harald Szeemann, verdens første uavhengige utstillingsskaper, er død 72 år gammel. Szeemann lagde sin første utstilling «Dichtende Maler/Malende Dichter» for Museet i St. Gallen i 1957. Hans siste prosjekt var en planlagt utstilling som skulle koble samtidskunst i Belgia opp mot nasjonens kolonialisme. Mellom disse to utstillingene har han blant annet redefinert documenta og etablert den åpne delen av Venziabiennalen.

Szeemann er forbildet for mange av dagens kuratorer. Hans documenta 5 i 1972, ble sagt å være 100 dager med begivenheter. Der samlet han kunstnere som Richard Serra, Paul Thek, Bruce Naumann, Vito Acconci, Joan Jonas, Joseph Beuys og Rebecca Horn. Her viste han i tillegg til maleri og skulptur, også installasjoner og performance, samt daglige happeninger. Dette har vært modellen for de siste seks documenta.

Et stort tap for kunstverden
Harald Szeemann døde 19. februar i Sør-Sveits av en lungesykdom. Davide Croff, presidenten for Veneziabiennalen uttrykte hendelsen slik: «Dette er et stort tap for kunstverden som vil savne Harald Szeemanns visjonære, organisatoriske og kritiske ferdigheter».
Szeemann var sentral for Veneziabiennalen ved flere anledninger. Han skapte utstillingsrekken «Aperto» for unge kunstnere i 1980 og han reddet biennalen fra økonomisk undergang ved å organisere den i 1999 og 2001. Biennalen i 2001 var Szeemanns siste store produksjon.

Konseptlaboratorium
Harald Szeemann overtok Bern Kunsthalle i en alder av 28 år. Der skapte han seg et ry ved å mikse stilarter, vise yngre kunst og nye kunstuttrykk, men også ved å definere kunsthallen som noe annet enn et museum.
Hans sterkeste manifestasjon av dette var «When Attitudes Become Form: Live in Your Head» – den første utstillingen av amerikanske post-minimalister og konseptualister i Europa. Denne utstillingen har definert betydningen av konseptkunst i Europa. Lawrence Weiner tok ut en kvadratmeter av veggen, Richard Long gikk en tur i fjellene, Walter de Maria gjorde sitt telefon-verk, Richard Serra gjorde sitt splash-verk og Joseph Beuys – en fett-skulptur. Daniel Buren, som ikke var invitert til utstillingen, tapet opp striper rundt hele kunsthallen. «Det var en tid fylt med frihet og intensitet. Kunsthallen ble et laboratorium – og en ny utstillingsform ble skapt – den av strukturert kaos», sa Szeemann selv.

Nye uttrykksmåter
Utstillingen skapte imidlertid så mye furore at Szeemann kom på kant med styret for kunsthallen og sluttet i 1969. Han bestemte seg for å jobbe som uavhengig kurator, og konsentrerte seg om større og mindre gruppeutstillinger.
Siden begynnelsen av 1980-tallet var Szeemann i den paradokse posisjonen som permanent uavhengig kurator på Kunsthaus Zürich. Etter å ha jobbet nesten utelukkende med tematiske utstillinger, begynte han å lage soloustillinger med kunstnere som Mario Merz, Sigmar Polke, James Ensor, Cy Twombly, Bruce Naumann, Richard Serra, Joseph Beuys og Walter de Maria – for å nevne noen. Harald Szeemann har laget sin siste utstilling. Han vil gå inn i kunsthistorien som en nyskapende kurator med store organisatoriske ferdigheter og enorm arbeidskapasitet. Han understreket hele tiden at kurator ikke var en utdanningstittel: «Det er som å være kunstner; en lidenskap og en drivkraft.» Noe av det viktigste vi kan arve fra ham er muligheten til å åpne opp for uttrykk og ideer – og stadig finne nye uttrykksmåter for kunsten.