En profesjon søker spillere

Av: Sissel Lillebostad

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

I forbindelse med hovedfagsutstillingen, inviterte Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) til paneldebatt. Det var duket for diskusjon rundt temaet Kunstnerrollen i endring?

Det kan umiddelbart slås fast at ja, kunstnerrollen er i endring, og den har vært i endring helt siden den ble konstruert. Men tittelen var nok fremsatt som et retorisk spørsmål, for som dekan Per Kvist antydet, utdanningen er en del av det diskursive feltet som utgjør kunsten, og KHiB har ambisjoner om å utdanne kompetente kunstnere med ferdigheter på mange felt.
Den profesjonelle pragmatismen, med fleksible grenser mellom tidligere avgrensede profesjoner, ser ut til å prege kunstnerrollen i dag. Men hvilke krav stilles til de ulike rollene? Panelet ga gode råd. Solveig Øvstebø, intendant ved Bergen Kunsthall, poengterte hvilken betydning «den nye kunstscenen» på 1990-tallet har hatt for utviklingen av kunstnerrollen. Kunstproduksjonen er blitt mer kontekstuell, og den relasjonelle estetikken har fått stor innflytelse på samtidskunsten. Den kritiske praksisen har også blitt integrert i kunstinstitusjonen, noe som har ført til at situasjonen er blitt både mer kompleks og fleksibel.
Marianne Zamecznik, freelancekurator, gjorde den nyutdannede kunstneren oppmerksom på problemstillinger som rammer den profesjonelle. Hun la fram en kort og håndfast liste med nyttige råd for å underlette samarbeidet mellom kurator og kunstner.
Ellen Aslaksen fra Norsk kulturråd, og forfatter av rapporten Ung og Lovende, poengterte de store forskjellene innen de ulike kunstnergruppenes måte å tenke på. Hun så en sammenheng mellom utdanningssystem og yrkesoppfatning, med markant forskjell mellom den frie visuelle kunsten og en mer institusjonsrettet teaterskole. Fagfeltene viser vilje til å utviske forskjeller og teknikker og sjangere blir mer irrelevante. Men det er likevel en kontinuitet i tradisjonelle verdier, hevdet hun.
Jan B. Christensen, kunstner og kurator, introduserte oss for den tvil og søken som sosialiseringsprosessen i løpet av utdanningen hadde ført ham gjennom. Det funksjonelle og praktiske overblikket han hadde fått som assistent til Atle Gerhardsen var av stor betydning. Innfallsvinkelen til kunstfeltet, hevdet Christensen, er sosialisering, Holdningen må være åpen, løsninger pragmatiske, og det grunnleggende spørsmålet må være hvordan man får andre interessert.
Debatten grep fatt i problemene knyttet til roller – i flertall, og nødvendigheten av å pleie sitt sosiale nedslagsfelt. Det ble stilt flere kritiske spørsmål til betydningen av det sosiale spillet, med en viss motvilje mot å bli for kategorisk. Valget av rolle handler om hvordan man skal overleve, bli synlig, forbli relevant. Kunstnerrollen er internt også et spill om makt.
Øystein Hauge, kritiker og teoretiker, påpekte at allmennheten ikke oppfatter kunst som pragmatisme. Fremdeles kleber en form for verdighet til kunsten, den representerer et sted der store spørsmål kan stilles.