• Jørgen Larsson: Norske ledd.

    Mathilde H. Pettersen

Hei, jeg heter Angelique

Av: Frank Messel

Publisert:

Utgave: 6/2004

Del: 

Under den noe vidløftige tittelen «Intimitetstyranniet?» ser årets Biennale Syd i Kristiansand nærmere på hvordan offentlighetens såkalte individualdramatiske paradigme kommer til uttrykk i den unge nordiske kunsten. I likhet med samfunnet for øvrig, har det innenfor kunstfeltet de siste tiårene vokst frem en økende interesse for det private, det individuelle og det intime. Tradisjonelle distinksjoner som det offentlige kontra det private, det individuelle i forhold til det kollektive, og spenningen mellom

Flere arbeider på Biennale Syd viser at denne typen uttrykk ikke sjelden fører til spekulasjoner omkring kunstnerrollen. Tydeligst fremstår det i svenske Magnus Mattsson og finske Tellervo Kalleinen sine bidrag. Filmen Everything I touch turns into gold er et selvportrett av Magnus Mattsson som kunstner. Oppskriften er konvensjonell; vennen og kunstnerkollegaens uttalelser av til dels intim karakter og kunstkritikerens (Peter Cornells) skarpe analyser, danner sammen med Mattssons egne betraktninger et sammensatt og tilsynelatende troverdig bilde.
Det er ikke et flatterende portrett Mattsson tegner av seg selv. Han oppleves som usympatisk, sykelig selvopptatt og med uvanlig høye tanker om sitt virke som kunstner. Et sted sier han: «Geniet tycker jag är viktig (…) Man vil på något sett lämna nån spår i historien». Filmen er ikke en parodiering av det skapende geniet, men en iscenesettelse av kunstnerrollen slik den fremstår delvis selvkonstruert, men også som et produkt av det forråd av forventninger omverdenen har til denne rollen. Mattssons outrerte romantisk-narsissistiske selvgestaltning planter en mistanke og tvil i betrakteren om graden av skinn og ekthet. Maska som er en avstøpning av Mattssons eget ansikt, og GummiMangy, hans dobbelgjenger i voks, bekrefter denne mistanken ytterligere.
Tallervo Kalleinen viser to videoarbeider på utstillingen. Prosjektet In the Middle of a Movie, som fortsatt er under utvikling, presenteres som en installasjon bestående av åtte-ti monitorer. Gjennom annonser i ulike lokalaviser har hun søkt etter folk som vil lage en kort filmscene i sitt eget hjem med kunstneren i en av rollene. Resultatet er en rekke mer eller mindre absurde og til dels komiske narrasjoner som beveger seg i ytterkanten og på tvers av kjente filmgenre. Før innspillingen av scenene startet måtte manusforfatterne gi en kort redegjørelse foran kameraet om ideen bak scenen de hadde tenkt å lage. I redigeringen har Kalleinen lagt begrunnelsen i etterkant av scenen. I de fleste tilfeller er det en stor diskrepans mellom ideene og fortolkningen av dem. Slik fungerer de også som et innlegg i debatten om den intensjonale feilslutning i kunstresepsjonen. In the Middle of a Movie forteller at folk har mange og store ting på hjertet, bare de får muligheten til å uttrykke seg. Således utgjør prosjektet en artig og ironisk kommentar til Joseph Beuys’ berømte slagord «enhver er kunstner».

Hjemmet
Prosjektets kanskje viktigste element er likevel det private hjemmet der scenene utspiller seg. Deltagerne åpner døra for Kalleinen, og ublutt stiller de seg selv og hjemmet sitt til offentlig beskuelse og bedømming. Samtidig appelleres det til den allmenne kikkermentaliteten. Betrakteren blir nysgjerrig på hvem disse menneskene er og nærmest tvinges til en eller annen følelsesmessig reaksjon. Kalleinens prosjekt omhandler voyeurisme og selveksponering, slik også ukeblader og virkelighetsprogrammer gjør det. Det som i første rekke gjør virkningen annerledes, utover det kontekstuelle, er vissheten om at scenene er oppdiktet. Slik opprettholdes et minimum av emosjonell avstand mellom betrakter og budskap, noe som gjør at betrakteren ikke mister bevisstheten omkring reaksjonene sine. Det andre videoverket til Kalleinen, White Spot, tar utgangspunkt i samme idé. Forskjellen er at her er rammen rundt fiksjonene det hvitmalte galleriet. Nye problemstillinger dukker opp i og med at det knyttes ulike forventinger til det som utspiller seg på de to arenaene. Følelsen av at aktørene bedriver selvutlevering forsvinner nesten helt ved at filmscenene automatisk blir linket til tradisjonelle kunstgenre som performance og happening.
Unntaket som eventuelt bekrefter denne observasjonen, må være kvinnen som kaller seg Angelique, som med en dildo i hånden og sløret blikk kan avsløre at hun foretrekker masturbasjon fremfor dårlig sex. Her blir intimitetens grenser så brutalt revet bort, at det blir meningsfullt å snakke om et tyranni. Opplysningene er i alle fall mer enn mange betraktere ønsker å bli meddelt. Kalleinen stiller i sine videoarbeider i likhet med Magnus Mattsson, spørsmål angående hva eller hvem en kunstner er. Verkene har det til felles at de tematiserer kunstskapingens ulike roller og identiteter, overgangene mellom dem og utviskningen av beheftede forestillinger.

Maner til aktiv innlevelse
Erik Pirol og Trond Nicholas Perrys arbeid KY, Kjærlighet Ydmykhet omhandler også kunstnerrollen, om enn på mindre påtrengende måte. Verket består av en katamaran i tilnærmet 1:1 målestokk, en animasjon projisert på veggen som viser tegninger og skisser, samt to monitorer som på hver sin måte dokumenterer tilblivelsen av fartøyet. Installasjonen omhylles av et stykke pastoral elektroakustisk musikk. KY, Kjærlighet Ydmykhet er beretningen om en visjon som går i oppfyllelse. Betrakteren får ta del i hele prosessen fra idé til realisering, og blir fortalt at det som trengs i tillegg til godt håndverksarbeid og høy dugnadsmoral, er ren og skjær trolldomskraft. Kunstneryrket per definisjon med andre ord. KY Kjærlighet Ydmykhet er varmt humoristisk og poetisk som få andre arbeider på Biennale Syd. Katalogteksten legger opp til en lesning av verket som går ut på at prosjektet som presenteres – drømmen om et flytedyktig fartøy – får sin virkeliggjøring gjennom at det vises frem som kunstprosjekt og diskuteres offentlig. Slik handler verket, ifølge katalogteksten, om et personlig anliggende som brettes frem for allmennheten. Heller ikke drømmene våre er fritatt for offentlighetens interesse.
Spørsmålet er om ikke KY Kjærlighet Ydmykhet har andre idé- og uttrykksmessige føringer (katalogteksten berører også flere av disse, rett skal være rett) som langt på vei overskygger akkurat dette poenget. Det innebærer i så fall at verket ikke lett lar seg innfange av utstillingens bærende konsept. Betrakteren føler seg uansett ikke ufrivillig utsatt for noen form for intim grenseoverskridelse i møte med Pirol og Perrys verk. I stedet for avsky vekkes nysgjerrighet. Heller enn å passivisere, maner verket til aktiv innlevelse. At utstillingstittelen stiller et spørsmål er ikke glemt. Dessuten vil en slik tolkning av verket som ikke umiddelbart samsvarer med utstillingens tilgrunnliggende idé eller kuratorens statement, i dette tilfellet bare fri utstillingskonseptet fra å virke som en tvangstrøye på betrakteren.
Et verk som er interaktivt på en mer konkret måte, er Jørgen Larssons lydinstallasjon Norske ledd. Betrakteren inviteres til å stikke hodet inn i ett av ni sorte hull med navnene til kjente norske mennesker på skilt under. Sensorer inne i hullene igangsetter avspillingen av lyden leddene og senene til disse menneskene lager når de beveger på seg. Norske ledd utfordrer på en leken måte portrettets genrekonvensjoner, men mest av alt oppleves verket som en absurd og litt ubehagelig illustrasjon på samfunnets kjendisdyrking. Man kunne tro det, men intimitetens grenser slutter nok ikke her. Heller ikke folk og massemedias iver etter å hele tiden overskride dem. Biennale Syd stiller flere interessante spørsmål knyttet til hvordan samfunnets stadig økende fokus på det private, det intime og det individuelle avspeiler seg i samtidskunsten. Innfallsvinklene til problemstillingen er mange og varierte, i tillegg fremstår flere enkeltverk med en tilstrekkelig visuell og konseptuell sjenerøsitet som muliggjør en uavhengig lesning.