• Ideelt sett skulle man hatt muligheten til å stå hele distansen på 24 timer, gjerne i et komfortabelt møbel, mener Tommy Olsson. Her er en av benkene i Vigelandsmuseet.

By a far stretch

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Det var kanskje ikke et sjakktrekk å inkludere Leif Inges 9 Beet Stretch i denne utstillingen. Den har nemlig, i alle fall for meg, radert alt annet ut av hukommelsen.

Altså, ikke absolutt alt, så heldig er jeg ikke, men alt annet på skulpturbiennalen. For at det overhodet skal ha noe der å gjøre kaller man kjekt dette verket for en lydskulptur, og vips så er det relevant her også. Fair enough, for når det plasseres i den store salen omgitt av megalomane skulpturer fra det forrige århundrets første halvdel er settingen så god at det blir nær umulig å gå derfra. For dette arbeidet, som i all enkelhet består av Beethovens niende symfoni strukket ut over 24 timer, er så suggererende at omgivelsene alltid kommer til å være en integrert del av det. Ja, mer enn det, alle som lytter vil også være en integrert del av det – jeg ser det jo i øynene til de andre som passerer også; vi faller raskt, om ikke momentant, inn i denne langsomme frekvensen. Å gå derfra innebærer noe i nærheten av å måtte våkne midt i en drøm, og fortumlet stå opp selv om man ikke vil.
Den nærmeste, rent faglige koblingen man gjør er naturligvis Douglas Gordons 24 Hour Psycho, der Hitchcocks klassiker tar ett døgn og hver filmrute framstår som emblematisk og som en del av en kollektiv visuell arv. Men Beethovens niende er noe annet, ikke bare fordi det er musikk og dermed mangler en visuell manifestasjon, men også fordi den enkeltes assosiasjoner går i en annen retning. Om man forsøker å forestille seg 9 Beet Stretch presentert som et soundtrack til 24 Hour Psycho vil filmens bilder bli mindre viktige, for denne tilsynelatende uendelige, flytende versjonen av den ved verkets tilblivelse døve Beethovens heroiske, rent ut overmenneskelige prestasjon trenger seg inn på et mye dypere lag i oss enn hva noen bilder noensinne kommer til å klare. Og i en kultur som i så høy grad bygger på visuell forståelse har vi alle dessuten umerkelig utviklet et slags filter i rent selvforsvar – bilder berører oss ikke i like høy grad som de gjorde før. Og når musikk er redusert til en vare skal det egentlig en del til for å overraske oss som lyttere også.
Og det er først og fremst som musikk man må forholde seg til dette arbeidet, for hva Leif Inge har fått fram gjennom så dramatisk å senke hastigheten er noe i nærheten av hva jeg innbiller meg må ha vært effekten av denne symfonien i sin samtid; et øyeblikk av forbløffende og voldsom skjønnhet. Den overveldende innsikten at en av oss var kapabel til å skrive et slikt stykke musikk. En musikk han dessuten bare kunne høre inne i hodet sitt. Men også et stykke vi i dag tror vi kan utenat, som ikke hisser oss opp i noen større grad ettersom vi har hørt det så mange ganger. Og så har vi egentlig ikke hørt et dugg. For å stå omgitt av Vigelands skulpturer og høre på dette infernalsk langsomt stigende crescendoet er nesten en religiøs opplevelse. Grensene mellom meg og de andre blir mer diffuse, og resonansen er ikke bare historisk, den griper etter noe mer fundamentalt; nervene som får meg til å fungere, for eksempel den umiddelbare gleden man kan oppleve ved å sette tennene i en fersk frukt tidlig på morgenen. Og det er vel grunner til å mistenke at det var noe i nærheten av den opplevelsen Beethoven opprinnelig ville formidle med dette stykket. Å makte å oppdatere dette stykket er stort, men man kan også ønske seg en mer tilrettelagt presentasjon av verket – det er tross alt en gruppeutstilling, selv om jeg ikke husker noe annet fra den – og ideelt sett skulle man hatt muligheten til å stå hele distansen på 24 timer, gjerne i et komfortabelt møbel, med servering av drinker og fornødenheter. For det er ikke mye her i verden det er verdt å ofre et døgn på, men når vi har å gjøre med et arbeid der selve råmaterialet er et udiskutabelt mesterverk – noe som nesten skulle garantere for et pinlig kunstnerisk mageplask, og saktens ofte også er tilfellet når noen prøver seg – og sluttresultatet ikke bare gir oss en dypere forståelse av originalen, men også fryser oss fast i en ektefølt og oppriktig malstrøm av et her og nå... well, jeg har den dagen til overs i alle fall. Det er for unikt til at man skal prioritere noe annet.