• Jan Christensen: More Titles for Which I Don’t Know What to Make

Ideer og konsepter

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 6/2004

Del: 

Galleri MGM viser i disse dager sin andre separatutstilling med Jan Christensens arbeider. På sin forrige utstilling, i 2003, disponerte Christensen kun galleriets første rom. Her viste han blant annet et veggmaleri sammensatt av arkitektoniske plantegninger av galleriets grunnflate. Slik ble selve galleriet som institusjon og visningsrom, diskutert. Denne gangen disponerer Christensen alle galleriets tre rom. Og nå går han lenger. Mye lenger.

I årets utstilling har han gitt sitt veggmaleri tittelen More Titles for Which I Don’t Know What to Make. Dette er en tittel som henspeiler til kunstneren som idéskaper og meningsprodusent. Men i dette tilfellet er ikke kunstneren kommet noe lengre enn idéstadiet. Kunstneren har valgt å fullføre verket uten å fullføre ideene. Veggmaleriet henvender seg dermed til betrakteren for å fullbyrdes.
For det vi ser er en vegg av onelinere; skisser i form at små sitater, noen gullkorn, noen korte refleksjoner, noen navn, enkle kruseduller og tanketegninger. Disse er malt direkte på den hvite veggen i to lag: Et grått lag malt med frihånd, og over dette, delvis overdekkende, sorte tekstsekvenser. Gjentakende overmaling og ulike skrifttyper skaper et visuelt kaos og gjør teksten til tider vanskelig å lese. Veggen fremtrer dermed mer som en malerisk presentasjon, fremfor tekstlig. Assosiasjonene går i retning av kaosestetikken som oppstår når taggere overmaler hverandres tegn. Mengder av ideer kastes mot oss og gir ikke mening før betrakteren fortolker. Og hvilken betydning gir teksten Uten tittel eller tusj på papir, skrevet inn i et visuelt kaos på en gallerivegg? Eller hva med onelinere som Making a mess of ideas, eller Konst som radikal kraft i samhället?
Det er Christensens skisseblokk vi får innblikk i. Gallerirommet er fylt opp av skisser i storformat. Vi inviteres på sett og vis inn i kunstnerens kreative prosess. Vi befinner oss midt i skissene, midt i hans messy ideas. Den mest iøynefallende setningen lyder: The fact that this is meaningless does not mean that it can’t be art. Med denne formuleringen setter Christensen endelig punktum for rester av tradisjonelle forventninger til kunsten og kunstnerrollen. Det meningsbærende er her erstattet av intensjonen, ene og alene. Men det dreier seg ikke lenger om noen romantisk forestilling om kunstnerens intensjon. Snarere handler det om betrakterens. For Christensen kaster intensjonsbegrepet tilbake til betrakterens blikk. Med hvilken intensjon møter vi kunsten?
Dette spørsmålet henger fremdeles i luften når vi kommer inn i det andre utstillingsrommet. Her finner vi verket No input som er Christensens første videoproduksjon. Verket består utelukkende av en videoprojektors standard feilmelding; fra searching…, til select video etc. til det endelige bildet, no signal. Denne siste meldingen blir stående i omlag to minutter. En slik melding er utelukkende forbundet med irritasjon, og man venter på at den tekniske feilen skal rettes opp. Dette er en hendelse man som kunstpublikummer kjenner godt igjen. Men etter en stund skjønner man at man venter forgjeves. Videoprojektoren mottar ingen signaler, og dette er det som formidles. Dette ingenting. Også her blir betrakteren observant sin forventning til verket. Kunsten skal gi input, det er derfor vi oppsøker den. Tar man kunsten på alvor, ser man den som en potensiell kilde til erkjennelse. Å servere et no input-verk, er som å mobbe betrakteren for hennes alvorlige innstilling til kunsten. Hennes forventninger til at kunsten skal ha et innhold. Verket har dermed gjort den omtalte onelineren om til et spørsmål: Does the fact that this is meaningless mean that it can’t be art?
I det tredje og siste rommet finner vi verket som har gitt utstillingen navn; «Painting Myself into a Corner». Tittelen skaper forventninger om at fokuset endelig skal forskyves fra betrakter til kunstner. Et hjørne av det hvitmalte rommet er verkets midtpunkt, og herfra spres et stort område med blå og lilla maling. En heftig opplevelse av malerullens aksjon vitner om spontanitet i maleprosessen. Så er det også malt på ti minutter.
Å male seg selv inn i et hjørne er vanligvis resultatet av en banal feilvurdering. Men Christensen er fullt klar over hva han driver med. Ved å strippe kunsten for alt annet enn ideer og konsepter er det ikke kunstneren, men betrakteren som presses inn i et hjørne. Våre forventninger til kunstens meningsinnhold, til kunstneren, til våre intensjoner i møtet med kunsten og, ikke minst, våre forventninger om kunstens egenverdi. Disse blir til hypoteser som går på en kraftig smell. Det er som om det ljomer når hodet dunker mot veggen. Alternativt springer latteren frem. Latteren over egen selvhøytidelighet. Uansett er Christensen god. Truende god.