• Mette Tronvoll: Rena 028, 2006.

    Mette Tronvoll

Kamuflerte portretter

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Mette Tronvoll, som nylig fikk Candida Höfers fotografipris, er blant de fremste norske eksponentene for arven fra det berømmelige tyske Becher-paret.

Hennes portretter er en blanding av Becher-elevenes velkjente klarhet og Rineke Dijkstras empatiske optimisme, og de har noe utpreget romantisk og pastoralt over seg. Hennes portretter av mongolske urinnvånere er godt komponerte og fargesterke mennesketablåer, men de virker litt politisk naive i sin romantisering av denne tradisjonelle kulturen. Som i beskrivelsen av den fjerne kulturen i Mongolia, deler Tronvolls øvrige portretterte en nærmest aristokratisk avstand til massekulturens kaos. Ofte synes de å være representanter for «the creative class» – en privilegert gruppe yngre mennesker – som er inneforstått med kodene i denne formen for fotografi. Konturer av mening kan bli uklare når dette tidvis bare blir en øvelse i estetisk nostalgi, med et begrenset vokabular av stil og harmoniserende effekter.
Men bildene fra Mongolia gav sympatiske skildringer av et autentisk kollektiv, og viste en gruppe som ennå ikke er tatt som gissel av en global, kommersiell kultur. Tronvoll antydet også en kulturell spenning ved at nomadene for eksempel var iført joggesko fra Nike. En tilsvarende spenning finnes i hennes siste serie fra en militærleir på Rena, der hun med kameraet i hånden har fått eksklusiv tilgang til Hærens hemmeligholdte Spesialkommando. Dette er portretter av elitesoldater, spesialtrent til en mobil og verdensomspennende krigføring iført full kamuflasje og anonymisert med finlandshetter og tørklær over ansiktet. Soldatlivet er kanskje et slags nullpunkt for individet, nedsunket som det er i den moderne krigføringens apparat. Slik det står i katalogteksten blir øynene som titter ut bak maskene et «minste felles multiplum» for subjektivitet, noe som gir vage antydninger om personlighet i et innskrenket kollektiv. Som på en catwalk står soldatene alene eller i grupper på tre, i forskjellige kamuflasjevarianter alt ettersom hvor i verden, og i hvilken krig, de skal sendes. Det er utvilsomt en magisk dialog mellom soldatenes komplekse utkledning, positurer med våpen i hånd og landskapet i bakgrunnen. Dette er en naturalisme som ligger tett opp til nyobjektivisten Renger-Patzsch’ slogan fra mellomkrigstiden Der Welt ist Schön; det vil si en tillit til at fotografiet kan avsløre en innebygd mening i hverdagens mest trivielle gjenstander.
I «Rena 006» er det imidlertid ikke hverdagen som er investert med magi, men snarere krigens deltagere, og muligens har Tronvolls serie et politisk problem her. Hun har nok bevisst styrt unna en opplagt subversiv og antimilitær holdning, men hvor langt kan denne typen av tilsynelatende politisk relativisme gå? Med pris fra reiselivsbransjen for sine Mongolia-bilder, kan hun nå vente seg en pris fra Forsvarets Overkommando? Hvor skal et såpass ladet og kontroversielt motiv overhode la seg plassere? I forsvarsdepartementets foajé? I kommandantboligen på Terningmoen?
Denne litt banale politikken står i fare for å overstyre de mer subtile og intelligente spørsmålene disse bildene stiller omkring fotografiets vesen, spørsmål som hører mer hjemme på galleriet og i fotografikretser. For kanskje er det nettopp fotografiet og portrettsjangerens begrensning Tronvoll vil vise oss. Det er ikke bare fotografen som roper «shoot» som får et ekko i soldatenes dødelige aktivitet; soldaten og fotografen vil bemektige seg en verden spent mellom det synlige og usynlige. Begge driver en felles lek i avstand og begjær, og begge driver et maktspill implisitt tilknyttet døden.