• Fra ett av Vito Acconicis utopiske prosjekter.

    Kevin Foust

Tettpakket seminar

Av: Ingrid Toogood Hovland

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

Et utopisk hotell på en rosa øy og kultur som verktøy for å knytte folk sammen. Dette var to ytterpunkter på symposiet Site and Art, som ble arrangert i regi av Stavanger 2008 – Europeisk kulturhovedstad i Stavanger i slutten av april.

Intensjonen med symposiet var å skape en internasjonal møteplass, med rom for debatt rundt relasjonell og stedsrelatert kunst, samt å fokusere på aktuelle problemstillinger knyttet til kunst og byutvikling. Med over 170 påmeldte deltakere og sterke nasjonale og internasjonale foredragsholdere, var det duket for to intense dager.

Utopiske Acconci
Mange av tilhørerne hadde kommet for å høre den New York-baserte arkitekten Vito Acconici, som blant annet presenterte sitt noe bisarre forslag til museum på Ground Zero: Ferdig gjennomhullede skyskrapere, som en slags urban kamuflasje. Han viste også planer for en moderne paraply, som har til hensikt å holde to personer tørre. Tanken er at armene er fri når den er i bruk, og at den skal kunne puttes i lommen når regner stopper. Acconici måtte imidlertid innrømme at de ennå ikke har funnet ut hvordan paraplyen skal kunne vris opp og bli tørr på et blunk.
Andre eksempler på hans utopiske prosjekter som ble presentert, var en by inni en skyskraper med fossefall, parker og busser. Et annet prosjekt går ut på å bygge et museum og et hotell inni bobler på en flytende rosa øy.
Sentralt hos Acconici står tanken om at det offentlige må blandes med det private for å skape god kunst. Kunst som er laget av en kunstner alene, forblir ofte privat, mens det som er resultat av samarbeid har større sjanse for å nå ut.
Acconicis foredrag var en suggererende og intens opplevelse. Hans repeterende talemåte gjorde at seansen føltes som en kombinasjon av performance og diktopplesning med Jan Erik Vold.

Inkluderende kunst
På programmets andre ytterkant sto nederlandske Jeanne Van Heeswijk. Intensjonen hennes er å engasjere innbyggerne i nærmiljøet og få dem til å føle eierskap i forhold til det offentlige rom. Med sine sosiale prosjekter som går over lang tid, knytter hun til seg samarbeidspartnere og eksperter i nærmiljøet. Dette kan være alt fra andre kunstnere eller arkitekter til den lokale bakeren. På denne måten blir innbyggerne en del av den sosiale strukturen, og det er først da et velfungerende nærmiljø kan oppstå, mener Van Heeswijk.
Britiske Angus Farquhar og chilenske Alfredo Jaar sto for en mer poetisk tilnærming til det offentlige rom. Farquhar viste sine lyssatte trolske fjellformasjoner i Skottland. Jaar gjorde blant annet sterkt inntrykk med sine rørende prosjekter The Cloud, om grensepolitikken mellom Mexico og USA, og A Requiem for Leipzig, om den forfalne og glemte delen av Leipzig. Hans målsetting er å fokusere på svake grupper ved hjelp av enkle, men sterke ideer.
Siste foredrag, med den lett provoserende tittelen «Where are the artists when you need them?» av Jørn Mortensen fra Utsmykkingsfondet, problematiserte rundt Bjørvika-utbyggingen og kunstnernes rolle her.

Tettpakket program
Et problem ved Site and Art var et altfor tettpakket program. Det ga seg utslag i at debatten som skulle ha funnet sted på slutten av første dag, ble flyttet til slutten av andre dag. Synd, ettersom resultatet ble en seig debatt med trøtte og uinspirerende paneldeltakere.
Det er ellers grunn til å stille spørsmål ved om alle foredragene på et slikt arrangement må gjennomføres på engelsk. Resultatet er at ellers dyktige norske foredragsholdere reduseres til stotrende manusopplesere. Språk var nok også en killer for å delta i debatten blant publikum.
Alt i alt er det likevel god grunn til å konkludere med at Site and Art var en positiv post på kulturhovedstadens program. I Stavanger håper vi nå på samme internasjonale nivå på kommende 2008-arrangementer.