• Magasin 3 er på driftsbudsjettet til Proventus. – Vi trenger ikke bruke ressurser og tid på å hente inn eksterne sponsormidler, sier David Neuman

Samarbeider tett med kunstneren

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

For tyve år siden ble Magasin 3 etablert i Stockholm. Siden den gang har David Neuman hatt ansvaret for stedets utvikling og faglige profil. Med et overbevisende utstillingsprogram med internasjonalt kjente kunstnerskap har Magasin 3 opparbeidet seg et godt rykte både nasjonalt og internasjonalt som en ledende institusjon for samtidskunst i Norden.

Da David Neuman startet opp i 1987 var han så å si alene om utstillingsdriften i det gamle lagerhuset fra 1930 beliggende i Stockholms Frihamn. I dag har Neuman en stab med tre kuratorer under seg, samt en gruppe eksterne, eller assosierte, kuratorer med ledende og velkjente navn fra den internasjonale kunstverdenen: Daniel Birnbaum, Rosa Martínez, Jérôme Sans og Sarit Shapira. I forbindelse med utstillingene publiseres det kataloger og arrangeres foredrag og seminarer. Magasin 3 har derfor påtatt seg en viktig rolle som formidler av samtidskunst i Sverige.
I februar åpnet en omfattende soloutstilling med Pipilotti Rist, den første presentasjonen av den kjente sveitsiske kunstnerens arbeider i Skandinavia. Utstillingen «Gravity Be My Friend» skapte lange køer under åpningshelgen og publikums oppmerksomhet var spesielt rettet mot Rists nye og suggererende audiovisuelle rominstallasjon med samme tittel. Verket er det siste i triologien som ble innledet med det omstridte verket Homo Sapiens Sapiens i kirken San Staes takhvelving på Venezia-biennalen i 2005. Gravity Be My Friend vil etter endt utstilling inngå i Magasin 3s permanente samling. Men hvorfor kaller Magasin 3 seg en kunsthall når de også bygger opp en samling med verk av kunstnerne de stiller ut? Og hvordan begynte det hele? Billedkunst traff David Neuman for en samtale om Magasin 3s posisjon og profil.

Samarbeider tett med kunstnerne
– Da Magasin 3 ble etablert i 1987 fantes det mye spennende og aktuell internasjonal kunst som aldri nådde Sverige. Jeg drev på den tiden et galleri i New York og hadde en vennskapsrelasjon til Robert Weil, en av Sveriges ledende finanspersoner. Vi begynte å snakke om å etablere et utstillingssted i Stockholm som kunne fungere som et supplement til Moderna Museet. I begynnelsen organiserte vi kun to utstillinger i året med kunstnere som Walter de Maria, Richard Long, Alfredo Jaar, Felix Gonzalez--Torres, James Turrell og Agnes Martin. Tross utstillingenes høye kvalitet hadde vi et begrenset publikum. Jeg tror egentlig svært få i Stockholm forsto hva vi drev på med. I dag har vi et høyt aktivitetsnivå med flere utstillinger, og vi arbeider også tett med andre institusjoner. Men hva vi alltid har gjort, og som er blitt Magasin 3s signatur, er at vi bestreber oss på å samarbeide tett med kunstneren. I dette ligger også realiseringen av nye verk som inngår i vår samling. Disse er ikke alminnelige bestillingsverk, men verk som kunstneren har utarbeidet for å agere spesielt med utstillingssituasjonen her.
– Idag har Magasin 3 opparbeidet seg en imponerende samling bestående av 600 verk laget av noen av verdens mest ettertraktete kunstnere som Tony Oursler, Mona Hatoum, Keith Tyson, John Bock og nå Pipilotti Rist. Men hvorfor kalles Magasin 3 fortsatt en kunsthall?
– Jeg er enig i at det kan skape begrepsforvirring. Men til forskjell fra mange andre institusjoner begynte vi ikke med en eksisterende samling, slik som for eksempel Astrup Fearnley Museet i Oslo. Etter hvert er samlingen blitt en integrert del av Magasin 3s virksomhet, men langt fra den viktigste.

Integrert del av den kreative virksomheten – Få institusjoner har mulighet til å tilby kunstnere å spesiallage nye verk. Hvordan er Magasin 3 finansiert?
– De operative midlene kommer fra et av Sveriges største private firmaer som heter Proventus, og vi har et driftsbudsjett på 15 millioner svenske kroner i året. Proventus sponser ikke Magasin 3, men forstår utstillingsarbeidet som en integrert del av sin kreative virksomhet som med Alvar Aalto-fabrikken i Finland, Artek og Brio. Samarbeidet er fantastisk, for jeg trenger aldri å forklare hvorfor dette kunstnerskapet eller denne utstillingen er viktig for Stockholm og Magasin 3. Vi trenger heller ikke bruke ressurser og tid på å hente inn eksterne sponsormidler.
– Og dere selger aldri noen av verkene fra samlingen? – Nei, aldri håper jeg! Verkene er utviklet i en intim dialog med institusjonen og er blitt en del av dens identitet og utstillingshistorie. Men jeg kan ikke love at salg aldri vil skje i framtiden. Det er et enormt ansvar å forvalte en samling av vår karakter. Ofte er verkene komplekse og utført i et skjørt materiale som det krever store ressurser å vedlikeholde og installere på nytt. I tillegg låner vi hvert år ut flere verk til utstillinger verden rundt. Noe som også er svært kostbart og tidkrevende. Sånn sett ville det vært mer behagelig å drive et utstillingssted uten en samling å ta hånd om!
– I dag er det mye snakk og skriverier om et opphetet kunstmarked. Samlingen må unektelig være en god investering for Proventus?
– Vi ser det ikke som en investering på den måten. Vår utfordring er å jobbe med nyproduserte verk, ikke å akkumulere kapital gjennom kunsten. Styrken i Magasin 3 ligger i det tette samarbeidet med kunstnerne. Til forskjell fra Astrup Fearnley ville vi aldri kjøpt kunst på andrehåndsmarkedet. Men ja, «The new in art is money» er blitt tidens omkved, noe jeg finner svært urovekkende og deprimerende. De nye «triumfsamlingene» mener jeg er farlige både for kunsten og kunstnerne. Vi må dessuten ikke glemme at for over 80 prosent av jordens befolkning finnes det viktigere ting enn kultur. Man må derfor forsøke å tenke på det man gjør i en større sosial kontekst.

Godt utbygget nettverk
– Dere har et svært ambisiøst utstillingsprogram. Hvordan organiserer du det faglige arbeidet mellom de interne kuratorene og de fire kuratorene dere har knyttet til dere eksternt?
– Vi treffes to eller tre ganger pr. år og diskuterer utstillingsprogrammet og oppdaterer hverandre på hva som hender ute i verden. Ideelt sett gjør en av de fire eksterne en utstilling hvert år. I fjor kuraterte Birnbaum en utstilling med den amerikanske videokunstneren Paul Chan som blant annet gikk videre til Serpentine og Stedelijke. I år er det Sarit Shapira som lager en utstilling med palestinske, franske og israelske kunstnere. Hun har spesiell kjennskap til denne regionens kunstkontekst. I utstillingen «Fleeing away from what bothers you most» vil hun formidle kunst fra et politisk urolig miljø som ikke åpenbart er stedet for kreativ utfoldelse. – De fire eksterne kuratorene har ulike blikk på det som skjer i kunsten internasjonalt og er derfor viktige og inspirerende samtalepartnere. Men kjernen i vår virksomhet er de tre kuratorene som arbeider her til daglig, i tillegg til meg selv. Så vi er altså en gruppe på åtte kuratorer som arbeider med å utvikle ideer og utstillinger. Dette er svært positivt og nettopp hva jeg håpet at Magasin 3 skulle bli. Et sted med et godt utbygget nettverk som gjør at vi har gode relasjoner til kunstnere og institusjoner rundt i verden.
– Utstillingsprogrammet inneholder først og fremst enkeltpresentasjoner av kunstnere, og de er gjerne fra Amerika eller Storbritannia?
– De første årene viste vi bare amerikanske kunstnere som jeg kjente fra min tid i New York. Jeg må innrømme at jeg aldri har reist langt bort for å finne kunstnere, og jeg er lite interessert i kunst fra tidligere Sovjetunionen, Øst-Europa eller Kina. Som regel har vi soloutstillinger fordi jeg liker sjenerøsiteten som ligger i det å konsentrere seg om én kunstner. Gruppeutstillinger krever at man har en god idé og behersker historiske og intellektuelle referanser på en spennende måte, slik som dada-utstillingen i Pompidou for et par år siden. Andre eksempler er Harald Szemanns legendariske utstillinger, men de fleste gruppeutstillinger har jeg liten sans for.

Må gå i dialog – Dere holder til i en gammel lagerbygning ved havnen i Stockholm. Hvordan er det å få publikum til Magasin 3?
– Jeg liker at folk må anstrenge seg for å komme hit og få en spesiell opplevelse. Kunst skal ikke være konsumpsjon. Vi har rundt 30 000 besøkende i året og holder oppe bare 22 timer i uken for allmennheten. Lokalene er på 2500 kvm og fungerer godt, men vi diskuterer nå muligheten for å flytte og hva det vil by på av endringer både utstillingsmessig og institusjonelt.
– Og hvordan vil Magasin 3s rolle som kunstinstitusjon være om 20 år?
– For ikke lenge siden var jeg på en internasjonal museumskonferanse i London, og der sa den kjente kuratoren og kritikeren Robert Storr: «No private institution in the world has survived without having some kind of relationship with federal or state money. Not even Rockefellers could do it». Så om man er Magasin 3 eller Astrup Fearnley Museet kommer man til et punkt som samlende institusjon hvor man må gå i dialog med det offentlige for å overleve. For tjue år siden begynte Magasin 3 som et supplement til andre institusjoner i Sverige. I dag er vi alene i Sverige, og kanskje også i Norden, om å forvalte verk av en rekke sentrale internasjonale kunstnere. Vi får se hva som skjer i fremtiden.