• – Å arbeide med sponsorer og søknader krever en egen kompetanse vi i Kunstnernes Hus ikke har, sier arbeidende styreformann Ann Elisabeth Johansen.

Ledelse ut fra sosialdemokratisk modell

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

I det vakuum som er oppstått rundt formidling av samtidskunst etter opprettelsen av Nasjonalmuseet finnes det et spennende handlingsrom for Kunstnernes Hus. Det vakre bygget i Wergelandsveien huser kanskje Nord-Europas beste utstillingslokaler og har et stort potensial som utstillingssted, arrangementsarena og møteplass. Men stedet har i de siste årene hatt økonomiske vanskeligheter og det har først og fremst handlet om å redde Huset fra konkurs. Er det mulig å tenke at Kunstnernes Hus igjen kan bli en akti

– Hvordan er den økonomiske situasjonen for Kunstnernes Hus (KH) i dag?
– Budsjettet er på 7,5 millioner, av dette er 5,8 statlige bevilgninger. Den største utgiftsposten for KH er forvaltningen av bygget, herunder drift, sikkerhet og lønnskostnader. Stiftelsen eier både bygget og eiendommen. Selv om vi innimellom mottar generøse bevilgninger til oppgraderinger, blant andre av Kulturrådet, er det stadig nye utgifter. KH er en arkitektonisk perle som det rett og slett koster å vedlikeholde. For å klare de mange utgiftene har vi redusert staben dramatisk. Utstillingsprogrammet er også redusert og tilpasset den kapasiteten vi har.
– Men er huset da fremdeles en ressurs, eller er det blitt en belastning for den kunstnerstyrte stiftelsen? Burde man selge KH og heller drifte et billigere utstillingssted?
– Styret arbeider selvfølgelig ikke med utgangspunkt i den eventuelle markedsverdien som ligger i bygg og eien-dom. Kunstnerne er heldige som eier bygget og vi må ta vare på den kulturhistoriske verdien som ligger i KH. Å selge huset står absolutt ikke på vår dagsorden, selv om vi har fått henvendelser om dette. Det vil bare gi en kortvarig gevinst. I dag får vi midler fra staten til å holde KH operativt og vi har også leietakere som gir oss inntekter.
– Men hvordan virker den stramme økonomien inn på utstillingsprogrammet og den kunstneriske profilen?
– Driften koster mye og det er ikke nok midler til store produksjoner. Vi hadde håpet å vinne publikum og kritikere med et markant program, men vi ser at vi ikke klarer disse målene med dagens bevilgninger. Vi blir nødt til å søke eller finne muligheter for eksterne midler til utstillingsproduksjoner andre steder. Men å arbeide med sponsorer og søknader krever en egen kompetanse som vi ikke har i KH. En annen mulighet er å styrke samarbeidet med andre visningssteder for å kunne gjennomføre et bedre utstillingsprogram. I styrets måldokument redegjør vi for et ønske om å lage produksjoner som kan turnere i samarbeid med andre institusjoner i nær geografi, Norden eller Nord-Europa. Osipow-utstillingen, som var vår egen produksjon, skal for eksempel vises i kunstmuseet Amos Andersson i Helsinki. Dette håper vi jo vil styrke markedsføringen av KH!

Utstillingsprogram og profil
– Kan du utdype hvilke ambisjoner styret arbeider etter og om det eksisterer en overordnet plan for hvilken profil KH bør ha som utstillingssted?
– Det er vanskelig å arbeide frem en helhetlig profil som alle kjenner seg igjen i. Da vi ble konstituert som styre (etter stiftelsesloven er direksjonen nå omdøpt til styre, red. anm.) for fire år siden kom vi med et måldokument. Her sier vi at KH skal initiere og presentere utstilliger av samtidskunst i tangeringspunktet mellom det norske og internasjonale kunstfeltet. På 1930-tallet var KH en av svært få aktører i Norge som formidlet internasjonal kunst. I dag er situasjonen en annen. Vi må heller ikke glemme at vi er en kunstnerstyrt institusjon og er åpne for forslag og søknader fra kunstnere, selv om lite bestemmes ut ifra disse. Styret klarer dessuten ofte ikke å enes om et sammenfallende program, men setter det sammen ut i fra en sosialdemokratisk modell. Utstillingsprogrammet er derfor en tilbakevendende og evig utfordring for styret.
– De siste årene har utstillingene i KH, med få unntak, vært separatutstillinger av norske kunstnere. I begynnelsen av februar i år åpnet utstillinger av Book&Heden og Simen Dyrhaug, og Andreas Heuch og Sofie Berntsen viser hver sin utstilling i de sagnomsuste overlyssalene. De sistnevnte arbeider i et formspråk som behersker de krevende rommene på en overraskende og poetisk måte. Men hva er det som ligger til grunn for denne utstillingsstrategien?
– Det er en utfordring å lage utstillinger og finne kunstnere som rett og slett behersker rommene. Det er både en gave og en begrensning å disponere de enorme overlyssalene som er 32 meter lange, ni meter brede og åtte meter høye. Det er riktig at vi den siste tiden har hatt et spesielt fokus på norske kunstnere, men i fjor hadde vi også storsatsningen «Draft Deceit» og Tillmann. Vi ser at de enkelte separatutstillingene kan skjære ut i forhold til noe som kunne stått som en type retning. Samtidig mener vi at summen av det vi har produsert og stått ansvarlig for de siste årene, har en overordnet pedagogisk idé. Selv om det rent kunstteoretisk kanskje ikke er en spesielt gjennomtenkt idé. Det kan jeg innrømme.
– Så som arbeidende styreformann har du ikke den endelige beslutningsmyndig-heten vedrørende utstillingsprogrammet?
– Nei, det har jeg ikke. Min kompetanse har vært mest benyttet til gjennomføring og utstillingbudsjettering heller enn det fagteoretiske. Vi har derfor hele tiden forsøkt å styrke det innholdsmessige ved å benytte eksterne kuratorer. Slik har vi hatt faglig dialog og kvalitetssikring i prosjektene.

Om ledelse og kompetanse
– Etter å ha sittet som direksjonsleder i fire år, hva opplever du har vært styrkene og svakhetene ved organisasjons- og ledelsesmodellen ved KH?
– Styrken har vært at det har vært en liten og lojal stab som har forstått alvoret ved å sikre boet, slik at vi ikke gikk totalt fallitt for fire år siden. Men primæroppgaven på lengre sikt er jo å være utadrettet. Vi har lykkes med å gjenvinne økonomisk kontroll, men tapt i den andre enden. Vi har tapt i det å holde en kontinuitet i forholdet til publikum og å opprettholde interessen mot det som er vår hovedoppgave, nemlig å vise kunst. Det er erfaringen jeg sitter igjen med etter disse fire tøffe årene. Men vi håper situasjonen er i ferd med å snu nå.
– Kan det tenkes at styringsformen nå må revurderes?
– Forvaltningsformen til KH har aldri hatt en entydig linje. Noen ganger har det vært et kunstfaglig lederskap ved siden av styret, mens det andre ganger har vært trukket inn andre former for kompetanse. Da Åsmund Thorkildsen sluttet var ikke tanken at det aldri mer skulle være en kunstfaglig sjef for KH. Den nye direksjonslederen den gang, Inghild Karlsen, ansatte da også Per Gunnar Tverbakk. Men det oppsto uklarheter i rolleforståelser og Tverbakk valgte å gå etter kort tid. Da jeg overtok etter Inghild Karlsen var institusjonen i en økonomisk insolvent situasjon og alle de ansatte var permittert. Vi var nødt til å stramme inn på utstillingsprogrammet og fokusere alle ressurser på å sikre boet. Nå er vi endelig på bedringens vei og igjen undersøkes muligheten for å ansette en kunstfaglig leder. Men dette har styret ikke fattet en endelig beslutning om.
– I Gjessings og Thorkildsens intendantperioder var profilen et aktuelt og internasjonalt utstillingsprogram kombinert med en norsk linje, der både mer etablerte og yngre kunstnere inngikk. Budsjettet var da like stramt som nå, og direksjonsledelsen med Arne Malmedal i spissen hadde den samme forpliktelsen til å forvalte bygningen. Betyr ikke det at vi må tilbake til denne delte ledelsesmodellen?
– Jo, i disse periodene ble det lagt et mangefasettert utstillingsprogram som dekket både det norske og internasjonale på en faglig begrunnet måte. Sånn sett ble det skapt en oversiktlighet i programmet som ble godkjent av et kunstfaglig styre. Det ble da en litt annen forvaltning av nettopp den kunstneriske siden av KH enn den som er nå, som vi nok ikke bør glemme.
– Så det kan tenkes at man vil ansette en kunstfaglig intendant igjen?
– Jeg tenker at vi må vurdere en slik form igjen. Jeg vil absolutt ikke utelukke muligheten for en mer kunstfaglig ledelse i framtiden. Personlig anser jeg det som en klok beslutning, men det er opp til hele styret å avgjøre dette.