• – Museet har de siste ti årene konsentrert seg om amerikansk samtidskunst, sier direktør Gunnar B. Kvaran

Private samlere vil påvirke kunsthistorien

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

Den anerkjente arkitekten Renzo Piano er i gang med å tegne et nytt museumsbygg på Tjuvholmen. Hvis alt går etter planen flytter Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst fra Dronningens gate og ut på Tjuvholmen i 2012. I nye naturskjønne omgivelser, omgitt av badepark og skulpturpark, kan museet boltre seg i to nye bygninger: en tilrettelagt for den faste samlingen og en for temporære utstillinger. Det samlede utstillingsarealet blir på omtrent 4200 kvm, over en dobling av museets arealer idag.

Kunstmuseet på Tjuvholmen er en del av «gaven» til byen som utbyggerne Selvaag Gruppen og Aspelin Ramm Gruppen lovet kommunen da de kjøpte Tjuvholmen i 2004. Mange ble overrasket over at Astrup Fearnley Museet ble tilbudt driften av det nye museumsbygget. Med innflyttingen vil Astrup Fearnley ytterligere markere seg som en synlig og sterk aktør i samtidskunstfeltet både i Norge og internasjonalt. Billedkunst treffer direktør Gunnar B. Kvaran for å høre nærmere om hvilke konsekvenser flyttingen får for museets videre satsninger og hvordan det ser sin forskjellighet fra offentlige museer, samlinger og visningssteder:

Private samlere bidrar
– De siste to tiårene er det skjedd en liten revolusjon i museumslivet internasjonalt, sier Kvaran. – I dag er det en kraftig vekst av store private samlere som har bygget eller er i ferd med å skape egne museer. Vi har blant annet Pinault i Venezia, Arnault i Paris, Dakis i Athen, Gõtz i Tyskland og Mori i Tokyo, og i USA er det flere eksempler. Private samlere var også synlige og aktive tidligere, men da samarbeidet de ofte tett med offentlige museer. På 1990-tallet foretrakk imidlertid flere samlere å utvikle egne strukturer og preferanser. En konkret konsekvens er at offentlige og nasjonale museer ikke lenger er alene om å skrive kunsthistorien. Den norske kunsthistorien reflekteres og fortelles gjennom Nasjonalmuseets samling, men nå vil også private samlere være med å skrive sine versjoner av kunstens utvikling. Med flyttingen til et nytt og større bygg vil Astrup Fearnley Museet i sterkere grad bidra til å skrive en del av vår samtids kunsthistorie.
– For det offentlige er det både et problem og et gode at flere private aktører har en ambisjon om å markere seg i kunstfeltet. I Paris har for eksempel individuelle aktører, som Arnault, større økonomiske ressurser til å kjøpe inn sentrale verk av kunstnere enn Pompidou-senteret. I Skandinavia er det tradisjonelt sett nasjonalstatene som har skrevet kunsthistorien. I Norge har Nasjonalmuseet en agenda og en kulturpolitikk som er basert på statens intensjoner med innkjøp. I denne sammenhengen blir Astrup Fearnley en liten aktør, slik som Magasin 3 i Stockholm. Men vi kan påvirke bildet av hvordan kunsthistorien blir representert.

Satser amerikansk
– Vendingen bort fra det statlige og mot det private er interessant i forhold til hvordan kunst og kunstnere defineres og innskrives i historien. Men dette handler ikke bare om å skrive kunsthistorie, men også om penger, ambisjoner og økonomisk innflytelse. Hvilken betydning vil Astrup Fearnley Museets flytting til Tjuvholmen få for den videre utviklingen av samlingen og det faglige arbeidet med å «skrive en kunsthistorie»?
– Astrup Fearnley Museet åpnet høsten 1993. Helt fra begynnelsen av var styret og styreformann Hans Rasmus Astrups intensjon at det ikke skulle være et historisk eller encyklopedisk museum. Dette er statsmuseenes oppgave. For oss er det et spørsmål om å velge å dekke en periode med utgangspunkt i et geografisk avgrenset område og et utvalg kunstnere innenfor dette området. Museet har de siste tiårene konsentrert seg om amerikansk samtidskunst. Ganske enkelt fordi vi er en privat institusjon med en ambisjon og intensjon om å satse på noe som gir en reell mening i samfunnet og i skandinavisk kunstliv. Ingen andre samlet utelukkende på amerikansk kunst i Skandinavia på den tiden. I en periode på 1960-tallet og frem til 1970-tallet samlet Moderna Museet i Stockholm på amerikansk kunst, men etter dette oppsto et vakuum i formidlingen av amerikansk samtidskunst i Skandinavia. Men hvis vi har anledning supplerer vi også samlingen med kvalitetsverk uavhengig av geografiske grenser som for eksempel verk av Olafur Eliasson, Rirkrit Tiravenija, Ernesto Neto, Huang Yong Ping og Koo Jeong-A. Vi kjøper fortsatt også inn noe norsk kunst, men ikke i samme grad som tidligere.
– I begynnelsen var den britiske kunsten et varemerke for Astrup Fearnley Museet. Hva med disse verkene nå? Er de solgt?
– Når det gjelder kjøp og salg har private museer en frihet til å kjøpe og selge som det offentlige ikke har. Vi har derfor valgt å selge noen få verk av britiske kunstnere, som for eksempel av Lucian Freud for å kunne kjøpe amerikansk kunst. Verk av Francis Bacon, Hockney og Damien Hirst beholder vi i vår samling, men samlet har vi vurdert det slik at kunstscenen utvikler seg mer spennende i New York enn i London. Vi ser oss bedre tjent med å ha Andy Warhol i samlingen enn Lucian Freud. Dette kan argumenteres for i forhold til språk, kreativitet og hvilken betydning et kunstnerskap har i en større kunsthistorisk sammenheng. Som institusjon befinner vi oss i en fase hvor vi nå satser ambisiøst på å representere de beste verkene av kunstnere som Warhol, Barney og Koons. Og det koster!

Dialog med styret
– Når det gjelder museets faglige profil og ambisjoner er det du som direktør som definerer disse alene?
– Ja, sammen med mine konservatorkolleger. Men vi har også en styreformann; Hans Rasmus Astrup, som er meget kunnskapsrik og engasjert i museets virksomhet. Så det er absolutt en tett dialog mellom meg og styreformannen.
– Kan du si litt mer om hvordan dere arbeider faglig med utviklingen av ideer og utstillingsprogram?
– Den interne staben arbeider frem et forslag til utstillingsprogram som blir forelagt styret. Det er to retninger i utstillingsprogrammet. Utstillinger basert på vår amerikanske samling og utstillinger med kunstnere eller strømninger som vi mener har en viktig posisjon i samtidskunsten som f.eks Olafur Eliasson, eller den kinesiske gruppeutstillingen vi planlegger til høsten. I tillegg har vi en norsk utstilling i året med et kunstnerskap vi mener er verdt å fremheve. I år er det Ann Lislegaard.
– Astrup Fearnley Museet har en overraskende liten stab med kun to konservatorer. Vil dere styrke den faglige siden av driften ved flyttingen til Tjuv-holmen hvor dere får større utstillingsarealer og flere muligheter?
– Når du har en liten stab fordrer det at du trekker til deg gode samarbeidspartnere. Vi har alltid med oss spesialister og får folk med spisskompetanse til å skrive katalogtekster og diskutere de faglige sidene ved utstillingsprosjektene med oss: Arthur Danto skrev om Jeff Koons og John Kelsey og Vincent Pécoil skrev om Richard Prince for eksempel. Hans Ulrich Obrist samarbeider vi også ofte med. Nå er han kunstnerisk direktør ved Serpentine Gallery i London og våre institusjoner arbeider nå tett sammen. Med denne fleksible arbeidsformen trekker vi veksler på mer kompetanse enn det institusjonen selv klarer å utvikle. Jeg tror vi vil benytte oss av denne modellen også i fremtiden. Vi definerer ikke museet som en forskningsinstitusjon, mer som en formidlingsinstitusjon. Den har likevel internt utviklet en viktig spesialkompetanse gjennom å konsentrere seg om et lite felt i samtidskunsten.
– Men hva vil skje mer konkret når dere er på plass på Tjuvholmen?
– Den største endringen blir de nye store lokalene. Nå kan vi endelig presentere en større del av samlingen for publikum. Vi gleder oss spesielt til å vise mer av Matthew Barney som vi er alene om å ha en så stor samling av internasjonalt. En annen ambisjon blir å utvikle og stille ut yngre amerikanske kunstnere som Tom Sachs, Paul Chan, Nate Lowman og Frank Benson, for eksempel i en kontekst med den eldre generasjonen som Andy Warhol, Jeff Koons, Cindy Sherman og Richard Prince.

Supplement til Nasjonalmuseet
– Vi har snakket om Nasjonalmuseets situasjon. Hvordan ser Astrup Fearnley Museet seg i forhold til denne når dere om få år inntar et nytt museumsbygg på Tjuvholmen?
– Med et nytt bygg for samlingen på Tjuvholmen kan vi få en interessant balanse og dialog mellom oss og Nasjonalmuseet. Nettopp fordi Nasjonalmuseet er forpliktet til å konsentrere seg om norsk kunst og bare har mulighet til å samle internasjonal kunst i begrenset grad. Selv om vi stort sett samler på internasjonal kunst er vår samling også en norsk samling, fordi vi er en norsk institusjon. Det gjør at vi kan fungere som et supplement til Nasjonalmuseet. Denne situasjonen gjør kunstmiljøet i Oslo rikere og mer sammensatt, og kan sammenlignes med dialogen mellom Statens Museum for Kunst i København og Louisiana Museum. I fremtiden håper jeg at statlige og private institusjoner kan ha en reell dialog om faglige prioriteringer og satsninger. Men foreløpig har Astrup Fearnley Museet og Nasjonalmuseet liten dialog om dette.
– Hvordan vil Astrup Fearnley Museet overleve økonomisk som institusjon i fremtiden uten å ha det offentlige i ryggen?
– Astrup Fearnley Museets fremtid og drift er på ingen måte avhengig av det offentlige eller statlige. Vi er 100% finansiert gjennom en privat stiftelse og vår økonomi og drift er sikret så fremt det ikke skjer noe fullstendig uforutsigbart. Våre aktviteter og program, inkludert museumsstrukturen, er tilpasset den økonomien vi har til rådighet. Samlingen finansieres delvis gjennom stiftelsen, men er først og fremst Hans Rasmus Astrups private samling.
– Hvilke betingelser ligger i kontrakten om bruken av det nye museumsbygget til Renzo Piano? Blir Astrup Fearnley Museet leietaker hos Aspelin Ramm og Selvaag som lovet byen et museum da de overtok tomten på Tjuvholmen?
– Vi fikk en invitasjon fra dem om å vise frem vår samling i det ene bygget. I det andre bygget skal vi produsere og organiserer temporære utstillinger. Astrup Fearnley Museet får altså bygningen gratis mot at vi fyller den med innhold. Sånn sett er det en gave både til oss og byens borgere! I utgangspunktet var et samarbeid med Lousiana tenkt her og et samarbeid med Louisiana vil finne sted, men på hvilket nivå er fortsatt ikke klarlagt.