• Pipilotti Rist: Gravity, Be My Friend, 2007 (stillbilde).

    Gjengitt med tillatelse fra kunstneren, Magasin 3 Stockholm Kons

Kunst i spenningsfeltet mellom det statlige og det private

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

Mye er skjedd de siste årene med arenaene for visning og innkjøp av samtidskunst. Nasjonalmuseet er etablert, og stadig flere private museer og samlinger har markert seg tydelig i kunstoffentligheten. Hvilke følger får dette for formidling av samtidskunst? Taper de kunstnerstyrte og offentlige visningsstedene terreng i forhold til de private aktørene? Dette nummeret av Billedkunst setter søkelys på noen av disse arenaene og lar representanter fra fire institusjoner komme til orde: Nasjonalmuseet, Ast

Interessen for samtidskunst har aldri vært større. Medieomtale og publikumsoppslutning på internasjonale biennaler og utstillinger øker, kunstmarkedet eksploderer, og verk av ettertraktede, internasjonale kunstnere omsettes for svimlende summer på kunstmesser og auksjoner. I denne opphetete situasjonen blir det vanskeligere for offentlige og kunstnerstyrte institusjoner å henge med økonomisk, og det virker som om private samlere og museer i stadig sterkere grad definerer feltet for samtidskunst.

Kunstpolitikk på kommersielle betingelser?
Den offentlige kunstpolitikken har tidligere hatt som mål om å virke som en motvekt til det private, men i dag må de offentlige institusjonene i stadig sterkere grad operere på kommersielle betingelser. Endringer i de økonomiske og administrative prioriteringene foretas gjerne uten at utstillingsfaglige konsekvenser tenkes igjennom. I Nasjonalmuseet er inntjening og sponsing av utstillingsprosjekter, utleie av lokaler, butikk og kafévirksomhet for lengst blitt viktige satsningsområder. Men samtidskunsten lider innenfor Nasjonalmuseets nye utstillingsprofil, tross tidligere direktør Sune Nordgrens uttalte interesse for samtidens kunstuttrykk. Utstillingen «Fantastisk politikk», som åpnet på Bankplassen i oktober i fjor, ble betegnende nok stående i over fire måneder. Først i midten av april ble dørene åpnet for Runa Islam, en utstilling opprinnelig kuratert og produsert av Bergen Kunsthall. Situasjonen ser ikke bedre ut for 2008, der kun én utstilling med samtidskunst er foreslått i Nasjonalmuseets program.
Også Riksutstillinger forsvant inn i den nye museumsorganisasjonen, uten at de utstillingspolitiske konsekvensene for samtidskunsten ble nevneverdig utredet. Da kulturminister Trond Giske i tillegg la ned Norsk kulturråds innkjøpskomité for samtidskunst høsten 2006, mistet norske kunstnere enda en uavhengig og alternativ instans å bli sett og innkjøpt av. Når antall offentlige utstillingsarenaer slik snevres inn og sentraliseres gis de private aktørene et større spillerom.
Samtidig sliter de mindre, offentlig støttede visningsstedene som Oslo Kunstforening og Kunstnernes Hus i Oslo med å få endene til å møtes. Det skyldes blant annet at kostnadene for utstillingsproduksjoner er blitt mye større enn tidligere. Kravene til teknikk, montering, transport, forsikringer og sikkerhet er økt, og skal man sikre seg gode kunstnere og utstillinger er man nødt til å tilby topp kvalitet på alle nivåer i produksjonskjeden. Forventningene er store til fleksible utstillingsrom, faglig ledelse og profesjonell formidling, og verken sponsormidler eller inntekter av salg og utstillinger kommer av seg selv.

De private aktørenes privilegier
Mens Nasjonalmuseet fortsatt befinner seg i en organisasjonsmessig omstøping og man ikke helt vet når det blir et nytt museumsbygg på Tullinløkka, flytter Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i 2011 inn i et nytt bygg på Tjuvholmen i Oslo, tegnet av stjernearkitekten Renzo Piano. Magasin 3 i Stockholm går også med flytteplaner. De privateide museene og utstillingsstedene befinner seg med andre ord ofte i en langt mer bekvem situasjon enn de offentlige visningsstedene. Verken Astrup Fearnley Museet eller Kunsthallen Magasin 3 i Stockholm trenger å bruke krefter på å finne sponsorer og eksterne midler til utstillingsprosjekter. De kan også plukke fra øverste hylle når det gjelder kunstnere, kuratorer og rådgivere som tilfører stedene faglig kredibilitet og internasjonal oppmerksomhet. I intervjuer med Billedkunst forteller Gunnar Kvaran og David Neuman om hvordan de tenker utstillinger og hvordan de bygger opp de private samlingene de forvalter. For Neuman ble Magasin 3 etablert som et viktig tilskudd til Moderna Museet og kunstsituasjonen på 1980-tallet i Sverige. For Kvaran fremstår Astrup Fearnley Museets amerikanske og internasjonale samling som et viktig supplement til Nasjonalmuseets samling.
Dette er vel og bra. Men de private institusjonene utvikler i hovedsak internasjonale utstillinger og samlinger, og har ikke noen forpliktelse overfor bredde og historiske linjer i kunstutviklingen. Spesielt ikke overfor den nasjonale kunsthistorien, om den nå fortsatt skulle ha en egen verdi. Riktignok velger Astrup Fearnley Museet å fremheve en norsk kunstner i utstillingsprogrammet hvert år og Magasin 3 inviterer også gjerne en svensk kunstner til å stille ut. Men det er det internasjonale og aktuelle som er viktigst for dem begge, og det amerikanske og vestlige er ikke overraskende et sammenfallende satsningsområde.

Kunstnerstyrte visningssteder
Det er derfor fortsatt viktig å opprettholde et mangfold av kunsterstyrte og offentlig støttede utstillingssteder. Sammenlignet med Bergen, som både har kunstmuseum, kunsthall og kunstsenter, synes situasjonen mest prekær i Oslo, hvor Kunstnernes Hus ennå ikke har kviknet til etter den økonomiske krisen. Med sin tradisjonsrike historie og kunstnerstyrte organisasjon er Kunstnernes Hus det norske svaret på Charlottenborg i København og Liljevalchs Konsthall i Stockholm. Alle disse institusjonene drives med statlig støtte, knappe budsjetter og et minimalt kunstfaglig personell. De har likevel spilt viktige roller i det nordiske kunstlivet. Men til tross for en årlig statlig bevilgning på 5,8 millioner, et av Nordens beste utstillingslokaler og en sentral plassering i Oslo sentrum, har ikke Kunstnernes Hus helt klart å markere seg i det nye millenniet. Det statlige tilskuddet er rett og slett ikke tilstrekkelig til drifting av det store funkisbygget og produksjon av utstillinger. Eksterne finansieringskilder og sponsorer kan gi nye muligheter, slik som i Bergen Kunsthall, men dette krever et godt nettverk, faglig kompetanse og en god porsjon tålmodighet. Og sist, men ikke minst, et godt gjennomtenkt utstillingsprogram.

Konflikter
Utfordringene for Kunstnernes Hus ligger med andre ord ikke bare i det økonomiske, men også i det organisatoriske. Det har regelmessig vært konflikter rundt utstillingsprofilen og driften av Kunstnernes Hus. I de snart 80 årene Huset har eksistert, har et sentralt konflikttema vært spørsmålet om ledelsesmodell. Den sosialdemokratiske tilnærmingen til det å sette sammen et utstillingsprogram gir ikke alltid de beste resultater. I Kunstnernes Hus’ historie finnes imidlertid eksempler på vellykket samarbeid mellom kunstnere i direksjonen og kunstfaglige intendanter, som for eksempel Arne Malmedal og Åsmund Thorkildsen. I intervjuet med Billedkunst åpner nåværende styreformann Ann Elisabeth Johansen igjen opp for muligheten til å ansette en faglig intendant.
Private aktører, som Magasin 3 og Astrup Fearnley Museet, er i dagens situasjon blitt viktige formidlere av verk og kunstnerskap som man ellers ikke ville fått tilgang til i Norden. På den måten fortsetter de private samlerne å skrive samtidskunstens historie. Men vi trenger også å ta vare på de offentlige arenaene vi har for formidling og visning av vår tids kunst. I så måte blir det spennende å se hva Nasjonalmuseets nye direktør, Allis Helleland, vil bringe til torgs. Til Billedkunst sier hun at Nasjonalmuseets oppgave ikke er å drive en kunsthall for samtidskunst. I stedet fremhever hun Nasjonalmuseets forpliktelse til å forske og lage utstillinger med utgangspunkt i samlingen. Det blir unektelig interessant å følge de private og offentlige aktørene videre.