Tre spørsmål til kulturminister Giske

Av: Marit Aanestad

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

Norske Billedkunstnere står foran sitt 9. landsmøte. I den forbindelse har vi tre presserende spørsmål å komme med til kulturminister Trond Giske.

I løpet av de to årene som har gått siden forrige landsmøte har vi fått ny rød-grønn regjering. Vi så fram til helt nye tiltak overfor kultursektoren og for kunstnerne. Særlig var det såkalte «Kulturløftet», med løfter om økt satsing på utsmykking, på kunst og kultur noe vi satte vår lit til.
Kunstnernes kår skal være et prioritert anliggende for den rød-grønne regjering. Vi er blitt lovet en Levekårsundersøkelse som skal gi svarene på hvordan levekåra er for kunstneren, og forhåpentligvis skal den resultere i forslag til konkrete tiltak. Undersøkelsen skulle være ferdig høsten 07. Nå er den utsatt et halvt år til mai 08. Kan vi risikere at den utsettes ytterligere, og ut av regjeringsperioden? Hvor blir det da av tiltakene? Hvor lenge skal vi vente?
Nedlegging av Norsk kulturråds støtteordninger til utstillings-/prosjektstøtte til organisasjoner som allerede mottar statstilskudd, er etter vår mening ikke til det beste for kunsten og kunstnerne.
For billedkunstnere er utstillingsstøtte og prosjektstøtte et vesentlig bidrag til kunstproduksjon. Oftest søker en dette gjennom etablerte institusjoner som kunstnersentre og andre kunstinstitusjoner. Billedkunstnerne har også etablert flere kunstnerstyrte utstillingsarenaer, biennaler og lignende, som mottar statlig støtte. Disse vil nå lide under forslaget fra regjeringen om begrensing i støtteordninger til mottagere av statsstøtte. Med den hensikt å skulle skaffe mer penger til kunstproduksjon, oppstår administrative løsninger som bare medfører ytterligere papirarbeid for kunstnere og mindre muligheter for samhandling og fellesprosjekter. Er dette kunstnervennlig politikk?
Billedkunstnere har ofte lang utdanning, fire til fem år på kunstfaglig høgskole og ofte to til tre år på forskole. Men likevel blir kunstnerne dårligere betalt enn andre yrkesgrupper. Som konsulenter for Utsmykkingsfondet har de etterutdanningskurs i utsmykking/romkunst. De er derfor å betrakte som spesialister. I forhandlinger med staten om timesats blir kunstneriske konsulenter likevel tilbudt under halvparten i lønn av hva andre yrkesgrupper med tilsvarende kunstfaglig kompetanse får, som f. eks. arkitekter. Hvordan kan dette forsvares?