• Tom Sandberg: Untitled, 2005. Gjengitt med tillatelse fra Galleri Riis, Oslo, Norway

En himmel full av gråtoner

Av: Geir Haraldseth

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

I den gamle skolebygningen på Long Island City i Queens henger Tom Sandbergs første soloutstilling i USA. På PS1 finner man 30 fotografier som spenner over en lang karriere, men med et fokus på nyere arbeider, valgt ut mer eller mindre tematisk. De tidligste Sandberg-bildene er ekstreme eksempler på fotografens fineste kvaliteter. Den sorte sølepytten fra 1989 er nærmest ikonisk.

Kurator Bob Nickas har valgt arbeider som speiler Sandberg i et vel snevert lys. Sort blir byttet ut med grått, portretter blir byttet ut med abstrakte representasjoner. Bakhoder, hår, lår, hud og en hånd gir Sandbergs kunstnerskap et annet utrykk enn Astrup Fearnleys retrospektiv i 2000. Astrup Fearnley hadde tross alt dobbelt så mange fotografier til disposisjon, noe som naturligvis gir et bredere og mer nyansert bilde av kunstneren. Men de dype portrettene er borte, mennene er kledd i dresser, kvinnene viser hud, mikro blir makro og sort blir grått.
De største bildene måler rundt 2,5 x 3,5 meter. De fungerer bedre og bedre jo lengre unna man er, men når man ser et digitalt trykk på lerret istedenfor et kornete negativ blir man litt skuffet. Kanskje det er straffen for å dyrke analoge guder?
Da oppleves derimot belønningen som desto større når man kan sikle over gråtonene i fotografiene av skyformasjoner. Gråtonene avslører sølvet fra fremkallingsprosessen og de ulike bildene av skyer vitner om en alkemisk prosess som åpenbarer fotografiets fødsel i lys og kjemi.
Da jeg tilfeldigvis befant meg på samme fly som Sandberg på vei til New York, så jeg at han iherdig knipset bilder under ombordstigningen. Passasjerer og flyverter undret seg over om dette var lov. «Så lenge han ikke tar bilder av oss», var svaret fra sikkerhetspersonalet. Fly, flyplasser, reiser, skyer og landskap sett fra oven. Det er definitivt ikke Norge i et nøtteskall som blir presentert i utstillingen, men fjell og daler ser ut til å være en nødvendig ingrediens når man lager en utstilling med norske kunstnere. Menneskene i bildene er også kategorisk inndelt. Kvinnene er nakne og fungerer som ansiktsløse landskap, mens barna er avbildet bakfra og mennene er kledd i dresser eller sort og hvitt. Jeg tror ikke dette er avgjørende i Sandbergs bilder, men utvalget på PS1 vrir utstillingen inn i et noe uvant kjønnsterreng. Det eneste blikket i utstillingen er de mørke øynene som henger høyt inne i hovedsalen på PS1. Det gigantiske blikket, gjemt bak sorte solbriller, blir to uklare svarte hull i et smalt utsnitt av et fjes.
Sandbergs holdning til lys gir utslag i sortmettede sølepytter, mørk asfalt og mystiske skygger, men også i lavere kontraster hvor skillet mellom sort og hvitt er ubestemmelig. Fra et straight fotografisk synspunkt fyller Sandberg rollen som både bærer av en tradisjon, i og med at han jobber konsekvent med sort-hvitt film, men også som utfordrer av den samme tradisjonen, med sin bruk av utsnitt og utforskning av gråtoneskalaen. Sandbergs utstilling er den første store utstillingen av en norsk kunstner i New York på over 20 år og definitivt et konkret resultat av OCAs arbeid. Nickas ble invitert til Norge i november 2005 av OCA for å blant annet besøke atelierer. Det er ikke ofte at møter mellom de to systemene, det amerikanske markedsstyrte og det skandinaviske stipendstyrte, gir resultater som retrospektive utstillinger og besøk av Mette-Marit på åpningen, men det er gledelig at Sandberg får oppmerksomhet på denne måten.
Sammen med de andre utstillingene på PS1, av blant andre Vik Muniz, Jonas Mekas, Katrín Sigurdardóttir og Abbas Kiorastami, står Sandbergs svart-hvite fotografier sterkt.