• Bodil Furu: Radio (stillbilde)

Livets inn- og avføring

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

I en rekke videoarbeider undersøker Furu intet mindre enn vilkårene for subjektivitet i en transmoderne verden. På en lavmælt, men effektiv måte belyser hun hvordan individer opptrer i spenningsfeltet mellom «subjektets død» og deres famlende, mer sårbare enn patetiske, leting etter festepunkter. Spesielt godt poengtert var dette i En plass i solen fra 2004, som dessverre ikke er utstilt på Galleri K, men med dette unntaket fungerer utstillingen som en slags retrospektiv med verk tilbake til 2002.

Noen av arbeidene kan anklages for å være av «varierende kunstnerisk kvalitet» ved å legge seg for nært opp mot ren reportasje, om enn ledet av en mer prøvende intuisjon og estetikk. Det kan hevdes helt overfladisk at serien med tenåringsintervjuer i 6 x 17 (2004) minner om U-redaksjonens glansdager på NRK. Ja vel, men det er ikke sikkert arbeidene taper nevneverdig på det, tvert imot, på meg virker det som om denne kunstformen kan boltre seg i et kjempestort terreng, en mellomsone som hverken kan bearbeides fullt ut i journalistikk, antropologi, kulturteori eller poesi. Den dokumentariske kunsten arbeider i et område der mer uutalte krefter i kulturen kan utforskes – det som ikke sies – og kan derfor vise seg svært treffende og nødvendig.
I Furus seneste, korte videoverk Radio (2007), filmet inne i et radiostudio, nekter intervjuobjektet å gjøre seg til talsmann for en bestemt sak. Etter hvert som direkte-sendingen skal på lufta, vil ikke mannen, som intervjueren mener er spesielt talefør, bøye seg for mediets krav om å «si noe, om noe». Furus iscenesatte drama representerer en gradvis bevegelse mot et politisk nullpunkt i tradisjonell forstand. Dette markerer en desperat situasjon i et samfunn redusert til atomiserte, fremmedgjorte subjekter, og en erkjennelse av at ingenting lenger kan tematiseres, objektiviseres eller generaliseres med troverdighet på vegne av noen, for noen.
Men i denne studioscenen antydes også en overskridelse av en slik pinlig, fortvilt relasjon. Furu gjør meg oppmerksom på muligheten til et dypere møte «ansikt til ansikt», og en dialog renset for all ytre staffasje. Hennes fokusering av linsen mot mannens vergeløse, usikre uttrykk, blir en påminnelse om den grunnleggende motstanden i selve ansiktets nakenhet. Her kan man snakke om en «ansiktets motstand» mot makten, som ifølge Maurice Blanchot er en motstand som kommer «ut av dybden av disse forsvarsløse øynene». Ansiktet avslører en sårbarhet som setter seg helt i min makt, men på samme tid nekter det å gi denne makten et festepunkt.
I 12 Studies of Shit (2006/07) forfølger hun det unevnelige og usynlige mer bokstavelig, nemlig ved å foreta små undersøkelser av «dritt» i reportasje og intervjuform. Hun tar oss med til en vanlig bokhandel («Har dere noen bøker om dritt?») til kloakkreservoaret under Vigelandsparken («Her passerer 800 liter kloakk i sekundet»). Vi følger spent med i Furus selsomme tarmskyllingsrituale på klinikken, inkludert tarmer som masseres og bæsj som pumpes ut i slanger og skinnende lysskap. I det opplyste skapet der avføringen glir forbi ser vi et spektakulært produkt av kunstnerens indre prosesser. Jeg føler meg utsatt for ekstremt intime og frastøtende bilder hver eneste dag – tarmskylling er bra TV vet jeg, er det god kunst også? Uansett inngår dette i en helhet der Furu foretar en kartlegging av «drittens» kulturelle topografi, på en reise som tar oss opp i rommet og helt til Kina. I Kina sorteres og gjenvinnes store mengder søppel fra vesten, og tanken på at landet er en nettoimportør av vestens avfall er ganske besnærende. Selv om disse episodene presenteres med en smule ironi og humor, skjuler prosjektet kunstnerens desperate jakt etter en mening, etter noe håndfast, i et kretsløp av det høye og lave. I vår abstrakte virkelighet kan «dritt» være et midlertidig hvilested, men jeg antar at Furu allerede jakter videre, for utbyttet kan bli stort.