• Jannicke Låker: Running Woman (stillbilde)

Den visuelle tomheten

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

Utstillingen «Underdager» består av to verk av to kunstnere. I første etasje stiller Claudia Reinhardt ut prosjektet No place like home hvor fotografier fra kunstnerens barndomshjem presenteres på vegg som en videomontasje med voiceover i første person entall. I teksten formuleres tidlig spørsmålet: «how is it possible to remember without photographs?»

En problematisering av en slik tematikk kan være svært betimelig, ikke minst i forbindelse med kunstens voldsomme dokumentasjonsfokus. For det virker klart at det er Reinhardts muntlige bidrag som trekker betrakteren inn i fortellingen. Uten ordene er fotografiene ganske tomme, slik fotografier ofte er hvis man ikke har noen kontekst å plassere dem i. Med spørsmålet om hvordan vi kan klare oss uten fotografier leder dermed Reinhardt oppmerksomheten mot en forståelse av bildets utilstrekkelighet. Det trengs ofte noe mer for å skape den relasjonen av nærhet som videoen tilstreber. Dette skjer for eksempel gjennom historien om hvordan Reinhardt og søsknene pleide å leke i gaten med de andre barna i nabolaget og hvordan de så, en familie av gangen, ble ropt hjem for å spise middag.
Alene er fotografiene av de litt klamme, sørtyske interiørene hele tiden preget av en symboltung og litt ubehagelig fraværsestetikk, som et tomrom der man aner at det også befinner seg noe litt uggent. Det hintes også i den retning, blant annet med historien om en onkel som var «ein richtiges Schwein» og som muligens forgrep seg på kunstnerens søster. Med slike historier begynner imidlertid også tvilen å melde seg. Er dette den virkelige historien, eller er det fiksjon formet som minner fra en helt normal oppvekst? Det hele ender i hvert fall, slik for eksempel Joyce sitt portrett av egen ungdom også gjør, med det øyeblikket der kunstneren har funnet sitt kall og vet at det er kunst livet skal handle om. Dermed minnes betrakteren avslutningsvis på at historien ikke er fortalt av et nøytralt sannhetsvitne.
I kjelleren finner vi Jannicke Låkers videoarbeid Running Woman/Still Leben #2. Til forskjell fra Reinhardts prosjekt i etasjen over handler det her mer om distanse enn nærhet. Arbeidet viser en eldre kvinne som flykter gjennom en mørk natt, og verksbeskrivelsen fra kunstneren/ galleriet refererer til arbeidets likheter og forskjeller når det sammenlignes med klassiske fluktsekvenser i skrekk- og actionfilmer. Ettersom Hollywood benytter unge, vakre kvinner i slike scener, fremstår Låkers video automatisk som noe svært annerledes. Det som gir arbeidet betydning innenfor akkurat denne utstillingens logikk har imidlertid mer å gjøre med forestillingen om det visuelle som narrativ. I mangel av den språklige dimensjonen vi finner i Reinhardts arbeid, fremstår Låkers prosjekt som langt mer fremmedgjørende, og brutalt. Spørsmålet blir om det faktum at kvinnen ikke er ung og billedskjønn gjør at vi føler mer eller mindre sympati for henne? Kanskje avsløres her denne betrakterens grunnleggende (og usympatiske?) favorisering av unge, vakre kvinner, på bekostning av eldre, mindre vakre kvinner. Uansett handler det om hvordan vårt forhold til den løpende kvinnen, som følge av hennes manglende stemme, og mangelen på noen som snakker på hennes vegne, preges av en vedvarende distanse som bildet alene ikke klarer å bygge bro over. Som det sies i avslutningsscenen av Buffy-episoden Hush, etter at karakterene har vært stumme i over en halvtime: «We need to talk».