Kritikk for alle?

Av: Jan Grue

Publisert:

Utgave: 3/2007

Del: 

Hvem skriver kunstkritikerne for? Det kommende masterprogrammet i kunstkritikk ved NTNU skal dyrke frem kritikernes retoriske kompetanse – og den nylige Jørgen Lund/Tommy Olsson-debatten demonstrerer behovet for denne kompetansen.

Masterprogrammet i kunstkritikk og -formidling ved NTNU har blitt lansert i både Morgenbladet og Billedkunst, og faglig koordinator Sissel Furuseth har lagt vekt på at utdannelsen skal gjøre nye kunstskribenter i stand til å nå et større publikum: Det finnes et tomrom der man forventer å finne bredt orientert kunstkritikk.
På dette feltet er Morgenbladet en tabloidavis med folkelig nedslag; i denne andedammen kan Tommy Olsson, en skribent de aller fleste av landets innbyggere aldri har hørt om, anklages av Jørgen Lund for å bibringe «hegemoniske tendenser.»
Men Olsson/Lund-debatten vitner om mangel på kommunikasjon. Lund snakket om Olssons tendens til å skygge for verket; Olsson snakker om sin egen skrivepraksis. Mens Lund i sine innlegg argumenterer for at det viktigste er å sette kunsten i sentrum, oppsummerer Olsson sitt prosjekt som følger: «Jeg skriver for den som er interessert».
Og hva leserne (og Tommy Olsson) er interessert i, kan like gjerne være inntrykk rundt og assosiasjoner til verket (eller Tommy Olsson) som korrekte historiske eller kritiske referanser.
På den ene siden finnes en smalt orientert kunstkritikk, på den andre siden en bredt orientert skrivepraksis. Har de to overhodet noe med hverandre å gjøre?

Kritikk og anmeldelse
For musikk, film og litteratur finnes det et retorisk skille mellom kritikk og anmeldelse, et skille som mest av alt handler om avsenderrolle og publikumsorientering. Anmelderiet forvaltes stort sett av journalister, i dagspressen, mens kritikken utføres av akademikere og skribenter, for spesialiserte eller profesjonelle lesere.
Anmeldelsen er ofte kortere, og er nærmere beslektet med nyhetssaken. Her er konklusjonen viktigere enn argumentasjonen; det som er tilgjengelig av filmer, bøker og plater skal formidles til et publikum som ikke har tid til å se, lese og lytte til alt som finnes der ute. Kritikken er derimot utforskende og problematiserende, den retter seg mot et publikum med større innsikt og bakgrunnskunnskap, et publikum med presumptivt dypere interesse for verket.
På kunstfeltet bryter denne motsetningen sammen. Det finnes ikke noen bredt orientert anmeldelsespraksis, og her er Olsson og Lund enige – det er ikke nødvendigvis mulig eller ønskelig å opprette én. Lund tviler på muligheten for å bringe kunst ut til et virkelig bredt publikum, og Olsson har ikke ambisjoner om å gjøre det. Så lenge ingen er interessert i å skrive kunstkritikk for de mange, er det lett å dyrke sin egen lille jordlapp.

Formidling og retorikk
Hos både Olsson og Lund finnes en grunnleggende skepsis mot formidling. Dette begrepet betyr forskjellige ting for forskjellige aktører, men Ketil Nergaard, redaktør for kunstkritikk.no, har i Morgenbladet oppsummert mye av det problematiske ved ordet:
«Man kan jo si at kritikk er en formidlingsform. Men de som jobber mye med formidling i dag – i den forstand at de skal «selge» et kulturelt uttrykk som interessant og spennende – må avlæres denne uttrykksformen når de skal innta rollen som kritiker.»
Formidlingsbegrepet har fått sterke kommersielle konnotasjoner – man formidler en vare eller tjeneste til en kunde – og det skal mye til for å viske dem ut. Men det finnes, i den 2500 år lange retoriske tradisjonen, en langt mer generøs forståelse av hva formidling går ut på.
Det handler om samfunnsengasjement. Sofistene, de første utøvende rhetorer, bedrev opplæring i samfunnskunnskap og utvikling av sosial og politisk kapital. Deres tjenester ble benyttet av den som ville opptre i det offentlige liv, men som ikke kjente kodene i tilstrekkelig grad. Retorikk handlet om integrering i den politiske kulturen, om deltagelse i offentligheten.

Retorisk kompetanse
På mange måter var retorikken bindeleddet mellom den private og den offentlige sfære, og senere mellom de atskilte deloffentligheter. Retorisk kompetanse er det som tillater oss å snakke sammen.
Sissel Furuseth understreker forbindelsen mellom retorisk kompetanse og kommunikative ferdigheter, og at den vil få betydning ved NTNU-programmet:
– Vi oppfatter retoriske ferdigheter som langt mer grunnleggende enn det å kunne skrive klart og presist. Det å forstå ulike betydningslag i både verbale og visuelle (og til en viss grad også musikalske) uttrykk er basert på retorisk forståelse. I det nye masterprogrammet vil altså retorikk være et hjelpemiddel både i selve analysen av estetiske uttrykk og når studentene selv skal bygge opp sine kritiske tekster.
– Det å skrive seg inn i en estetisk problemstilling og opp mot et kunstnerisk uttrykk er med på å utvikle analytisk forståelse av det aktuelle uttrykket. Etter min mening er Tommy Olssons kritikk en god demonstrasjon av hvordan nettopp skriftarbeidet inngår i den estetiske forståelsen.

Talerens troverdighet
Hva er det da som gjør Olssons skrivestil så provoserende? Steffen Håndlykken, MA-student på Kunsthøgskolen i Oslo, har fulgt debatten fra et kunstnerståsted. Han mistenker at det handler nettopp om at han lykkes i et bredt orientert retorisk prosjekt.
– Hvis Tommy Olsson provoserer, må det være fordi han skriver om kunst som om det skulle vært den naturligste tingen i verden. Ikke begrenset til noen få privilegerte, eller en øvelse for fagfolk, men en del av hverdagen og kulturen som omgir oss. De som blir provosert er gjerne de som står i fare for å miste definisjonsmakt når flere får et naturlig forhold til kunst, og som dermed føler at de har noe å tape.
Historisk sett benytter Olsson en konvensjonell strategi: Han bruker etos som bevismiddel. Etos er det greske navnet på talerens troverdighet, på de moralske eller fornuftsmessige kvaliteter han/hun signaliserer at han/hun besitter. Tradisjonelt går det et skille mellom etos og logos, de argumentene som er knyttet til selve saken man snakker om. Men etos er en selvsagt del av ethvert retorisk prosjekt – vi har lettere for å bli overbevist hvis vi oppfatter taleren som smart og snill.
Det kan virke som om Olsson støtter seg på etos i så stor grad at logos fortrenges, at saken/verket havner i bakgrunnen, men det er illusorisk. Alle anmeldere presenterer et retorisk motivert selvbilde i teksten; det at en anmeldelse er ekstremt tørr eller saklig innebærer bare at anmelderes etos hviler på saklighet og etterrettelighet. Olssons etos er lettere å få øye på, den ruver høyere i terrenget, men den er ikke vesensforskjellig fra mer tradisjonelle anmelderes etos.

Etos og publikumsappell
Å synliggjøre sine meninger og sin personlighet, å etablere en allment appellerende etos, er en god strategi for å nå ut til et større publikum. Den som skriver innover, mot et smalt felt og spesialiserte lesere, vil stå fritt til å bruke – vil ofte føle en forpliktelse til å bruke feltets egen sjargong. Det tekniske vokabularet, enten det tilhører litteraturvitenskapen eller kunstkritikken, målbærer innsikt opparbeidet over lang tid, det brukes fordi det har kodifisert en viss type kunnskap.
Det er forbundet med en profesjonell, faglig etos. Men sjargong av dette slaget har også sine begrensninger. Det utfordrer sjelden skribenten, og noen ganger heller ikke leseren. Det setter visse grenser for hva som kan sies, fordi frasene og deres bruksområde som regel er grundig kodifiserte.

Kritikkens funksjon
Formidlingsteksten, kritikken eller anmeldelsen rettet mot et allment publikum, en lesergruppe uten fortrolighet med den tekniske sjargongen, er ofte mer møysommelig å skrive. Den tvinger kritikeren til å famle etter ordene, til å lete i blinde etter det riktige uttrykket. Til å bygge opp etos med andre midler. Dette er ikke en bedre eller mer autentisk måte å skrive kunstkritikk på. Det er en annen skrivemåte, og den produserer andre typer kunnskap. Det er i kraft av dette den har verdi, som et komplement til den faglige, tekniske kritikken.
Alle former for kritisk innsikt kan ikke nødvendigvis formidles til alle typer lesere, men det forhindrer ikke at kritikken burde benytte flere sjangere, flere formater. Det forhindrer ikke at kritikerne i større grad burde bli seg bevisst sin retoriske dimensjon, og hvilken etos de målbærer.
Situasjonen i kunstkritikken lar seg sammenligne med akademia. Kritikere og akademikere skriver for hverandre, og de som ikke hører til disse gruppene blir å regne som tyvlyttere. De har ingen rett til å delta i samtalen, og det blir ikke forventet at de har interesse av det. Tommy Olsson er kan hende ikke ute etter å nå det store publikum, men ved å skrive på den måten han gjør, slipper han flere inn.