Hva vi vil

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

Jeg hadde en gang en idé om at samfunnet ønsket kunst, mer kunst, åpnere og mer spørrende kunst, annerledeshet og originalitet, eksperimentell og forskende kunst, ja, at omgivelsene var sultefóret på kraftige og påtrengende ytringer.

Jeg har fortsatt den ideen i hodet, jeg tror fremdeles at samfunnet ønsker et utvidet kunstrom, en økt aktivitet og mer språkskapende visuell og auditiv kunst. Men hva gjøres for at dette kan utvikles?
Nesten alle politikere jeg har møtt de siste åra framfører et sørgelig gammeldags og romantisk syn på kunstnerrollen, det er liten kunnskap om hva som skapes, det er lav kunnskap om hvilke ordninger som fortsatt gjelder, om hvilken virkelighet kunstnere lever i, om forskjellen på før og nå, om mulighetene framover. Det tenkes i stor grad i markedstermer og i stivnede politiske fraser. Det ubevisste, politiske Norge forventer at kunstnere skal være glade for at de får lov til å dyrke sine talenter, at kunstnerne antagelig mottar stipender som sosialstøtte, at kunstnere gjennom sin uforståelige og lite salgbare kunst kun har seg selv å takke for at levekårene er så skrale som tallene viser.
Det er avgjørende for en fagorganisasjon som NBK å sterkt styrke lobbyaktiviteten overfor Stortingets og Departementets folk. Vi må bruke mer ressurser på målrettet informasjon og tydeligere og insisterende samtaler med de som beslutter. Vi må initiere og framlegge opplysninger og argumenter som er relevante og fattbare for våre politikere. Vi må fokusere på de sakene som vi kan vinne fram med. Vi må ikke slutte å ansvarliggjøre våre myndigheter, vi skal forvente at Staten har en langsiktig investerings-horisont i kulturpolitikken, at det store ansvaret fortsatt ivaretas av et demokratisk system.
Staten og de folkevalgte må forstå at kunstnere trenger rimelige og gode atelierer, flere og større arbeidsstipender, styrking av ordninger knyttet til svangerskap, helse og pensjon, vederlagsordninger og utsmykkingsprosjekter må videreutvikles, ja, en generell og kraftig økning av offentlige midler må inn på den nyskapende kunstarenaen.
Dette lyder som politisk pisspreik, og jo, det er en eim av piss i denne artikkel. At det skal være nødvendig å fortelle kulturpolitikere at det private, norske næringsliv ikke er en sikker og langsiktig, ansvarlig mesén, gjør meg pissed. Privat kapital bør selvsagt gå mye tyngre inn, men så lenge det er fare for at våre myndigheter dermed setter seg på sidelinja og outsourcer seg selv til fordel for den egennyttige, private, kortsiktige kapitalen, må vi søke å opplyse myndighetene om det potensialet som kunstnerne representerer, bare noen faktisk satser.
Vi vet at det er dumt å være dum, og at det ikke er fett å være for feit. Norske kunstnere har det ikke noe fett, og det er dumt, for skrinne forhold gir dårlig vekst, feitere jord gir god vekst om noe såes i, og det er ikke dumt, så klokt kan det sies. En dreiing av vår innsats mot våre folkevalgte må til, og det med en gang. Alle vi som faktisk blir rammet av politisk uforstand og dumskap må trå til med ideer og selvtillit. – Om det vil hjelpe med et regjeringsskifte? Jeg tror ikke det vil skade, men kommunale, fylkeskommunale og stortingspolitikere fra nær sagt alle retninger må vartes opp, og de må få høre våre argumenter.