• Samir M’kadmi: War on Iraq.

    Riksutstillinger

Om det ubegrensede

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

Selv får jeg nesten utslett av å forholde meg til grenseproblematikk og å tenke på det lett diffuse og svevende som pleier å bli effekten av å samle kunstnere ut fra kriterier om at de enten skal komme utenfra den lille hermetiske røykeforbudsboblen som er nasjonen, eller ha vært utenfor den i lengre tid.

Tanken er så lite opphissende at jeg nesten begynner å grine. Så mye bedre da at «Grenseløs» faktisk er en severdig utstilling som ikke mister sitt fokus; det kunne raskt ha gått tapt, for det er jo ikke sikkert at man har noe felles bare fordi man har befunnet seg utenfor Norge en stund. Og den kunne egentlig godt ha vært et par hakk kvassere og mer samfunnskritisk i sin helhet, om jeg nå skal være kinkig og umedgjørlig, men hvorfor skal jeg være det? Her finnes et par enkeltverk som motiverer til gjenbesøk og nærmere gransking, tilstrekkelig mange for at utstillingen faktisk framstår som en liten skatt i de blytunge minusgradenes Oslo.
Farhad Kalantarys merkelig effektive installasjon av et gatekryss på Grønland som roterer motsols og der alt går baklengs forvirrer meg tilstrekkelig til at jeg skal få problemer med å orientere meg ut av rommet. Dessuten kjenner jeg det geografiske punktet veldig godt; jeg har bodd akkurat der, og daglig handlet i den Kiwibutikken, hvilket selvfølgelig forsterker den uvirkelige følelsen av at alt går i en spiral i revers. Fortvilet beveger jeg meg i takt med projeksjonen for å forsøke å se hvor utgangen ble av, og i et traumatisk øyeblikk blir jeg faktisk for alvor bekymret for å ha blitt fanget i en time-warp. Her angripes mindre åpenbare grenser, og i sammenhengen forsterker dette verket alt som er i dets nærhet og gjør hele utstillingen mindre forutsigelig enn jeg innledningsvis innbilte meg at den skulle være.
Mine forutinntatte meninger får selve dødsstøtet et stykke lengre inn, der Samir M’kadmis War on Iraq projiseres på en vegg som et referansetungt og indignert skamgrep på informasjonen og desinformasjonen som omgir krigen i Irak. Det er formodentlig det mest relevante verket her. Til et irriterende og skjebnesvangert lydspor reduseres dokumentasjonen av ulike faser av krigen til striper ved siden av hverandre, som var det et bevegelig maleri av Barnett Newman. Med jevne mellomrom åpnes en stripe og tillates å fylle en større del av billedflaten, og det går ikke an å beskytte seg mot det; det fungerer helt enkelt fortvilet godt og understreker den følelse av håpløshet alle anstendige mennesker må oppleve overfor denne såkalte demokratiseringsprosessen. Mer enn noe annet formidles innsikten av at den tilhørende informasjonskrigen som alltid utkjempes ved siden av den reelle krigen, i sterkere grad enn tidligere virker like farlig og uberegnelig som krigshandlingene. Gjennom å presse materialet inn i den abstrakte kunstens stripemønster antyder M’kadmi også den utilstrekkelighet man fort kan kjenne i egenskap av å være billedkunstner i dette tilfellet; det er nærliggende å se det som en rituell handling som bunner i genuin fortvilelse.
Som i eksempelet med Kalantarys sabotasje av tiden på Grønland forsterker også dette arbeidet de tilliggende verkene og løfter hele utstillingen et par hakk til. Det er forbløffende godt, og har en bemerkelsesverdig smitteeffekt på omgivelsene. Men det første og siste jeg ser er kjøttprodukter; fra Danger museums innledende strikkede pølser og en gigantisk Oldenburgliknende hot dog i brød på golvet til Guri Guri Henriksens hysteriske animasjoner av kjøtt og fisk på toalettet som både får meg til å fryse av skrekkblandet fryd og overveie å konvertere til vegetarianisme på heltid. Blekkspruten som kravler seg opp gjennom sluket sitter festet på netthinnen resten av dagen, og kjøttdeigen har aldri sett mindre ut som noe man spiser frivillig.
Men mellom dette har grensene blitt angrepet, og i visse tilfeller flyttet litt, fra ulike utgangspunkter, og med ulike strategier. Kanskje ikke alltid like åpenlyst som i de tilfeller jeg nevner, og sjelden like vellykket, men likevel i de fleste tilfeller tilstrekkelig for å unngå å møtes med likegyldighet.