Vitale stilleben

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

Når Torill Nøst velger å kalle sin utstilling for «Vermeer-konnotasjoner», viser hun til de fellesassosiasjoner hennes bilder vekker til en av 1600-tallets mest betydningsfulle malere.

Det er ikke lenger vanskelig å finne fellesreferanser i Vermeers bilder. I løpet av det siste året, er det vel knapt noen som ikke har stiftet bekjentskap med fenomenet «Piken med perleøredobb»; ikke først og fremst som et av mesterens motiver, men på bakgrunn av Tracy Chevaliers bestselgende bok – og deretter film – med samme navn. Men på tross av øredobb-bildets overeksponering, har Nøst valgt å innlemme dette blant sine Vermeer-motiver, og hun velger også å bruke nettopp dette i sin annonsering av utstillingen. For den lett tabloidtilpassede Vermeer-renessansen har på ingen måte begrenset Nøsts prosjekt. Tvert imot. Hun spiller videre på den. Det at vi har Vermeers original så nært i minne, gjør at kontrastene til den blir tydeligere, og at fotografiet fremstår som mer egenartet: Vi husker Vermeers bruk av de myke gule og blå fargene og perlens varme glans mot pikens kinn og hals. Nøsts versjon er et sort/hvitt fotografi på 1x1,5 meter – over dobbelt så stort som Vermeers original. Her er alt lagt i hvitt. Hvitt tørkle, hvit bekledning, gråhvit perle og enda mer gråhvit hud. Varmen i bildet skyldes ikke lenger fargene, men nyansene mellom det bleke; de svake skyggene og de små kontrastene.
Og Nøst drar det lenger: Det kjente bildet er her omgjort til et diptykon. Ved siden av den kjente profilen henger en tilnærmet lik utgave, men denne er speilvendt og hele motivet ligger i skygge mot en hvit bakgrunn. Sammenstillingen er enkel og virkningsfull, og viser til utstillingens konsentrasjon om – og mesterens opptatthet av – lysets og skyggenes vage, men effektfulle føringer. Man fascineres av sammenhengen mellom det nye og det gamle motivet. Ikke fordi de ligner; men fordi de på tross av likheten forteller helt forskjellige historier.
Nøst har valgt seg ut seks av Vermeers motiver. Men hennes arbeider er altså ikke forsøk på fotografiske gjengivelser av de kjente maleriene, de er snarere bearbeidelser av utvalgte bestanddeler eller objekter i disse. For Vermeers bilder kan sammenliknes med stilleben. Stilleben, med mennesker. Modeller. Ofte ser vi bare ett menneske som utfører en enkel arbeidsoppgave; kvinne som heller melk fra en mugge, kvinne som holder en vekt, kvinne som leser et brev etc. Men Vermeer retter ikke oppmerksomheten mot handlingen, men komposisjonen. Og det samme ser vi i Nøsts fotografier, også hennes bilder er stilistiske. Om mulig mer stilistiske enn Vermeers. For her er menneskene modeller i dobbelt forstand; de er modeller for fotografen, og fotografen gjenskaper i sin linse en rekonstruksjon av Vermeers iscenesettelse. Slik blir fotografiene meta-bilder som gjengir meta-fortellinger. Eller konnotasjoner, om man vil.
Vi vet at Vermeer var en flittig bruker av camera obscura, fotografiapparatets forløper. Det at Nøst velger å bruke fotografiet for å gjenskape noe av Vermeers univers, skaper derfor en form for innforståtthet mellom de to tolkningene. Det er modellens posisjon og plassering i rommet som tiltrekker oss. Detaljer som fremkommer gjennom gester, eller lysets og slagskyggens virkning.
Nøst spiller videre på en stilistisk konsentrasjon, i det hun lar bildene inngå i en rom-installasjon: Vigeland-museets overlyssal har fått en endevegg dekket med speil fra gulv til tak. Man kan altså ikke bevege seg i rommet uten å kontinuerlig bli oppmerksom på egne bevegelser – og bildenes stilistiske motsvarighet. Dessverre er rommets vegger holdt i den originale grønnfargen fra Vigelands tid. Dette stjeler litt av kraften fra bildene som hadde vært tjent med mer nøytrale farge-omgivelser. Vermeer var tross alt lysets og fargenes mester, og Nøsts konnotasjoner fungerer godt nettopp fordi hun begrenser de samme elementene. Da er det dumt at omgivelsene ikke spiller 100 % på lag.