Nye pedagogiske turløyper

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

Så er enda et delmål nådd for Nasjonalmuseet; de to nye basisutstillingene er ferdig montert og «Kunst 1» og «Kunst 2» skal i tiden framover vise museets nasjonale kunstskatter.

Som trenden tilsier, har man forkastet den permanente utstillingen til fordel for basisutstillinger; for øvrig en utstillingsform som i større grad levendegjør en samling.
Utstillingene skal ikke henge til evig tid. På sikt vil bygningsmassen endres og utvides, og basisutstillingene vil delvis både flyttes og nymonteres. Presentasjonen skal altså ikke på noen måte oppleves som statisk, verken når det gjelder form eller innhold.
Hovedårsaken til nymonteringene ligger i sammenslåingen av de to museenes samlinger. Dette har resultert i en oppmykning av skillet mellom kunsthistorie og samtidskunst. Det mest oppsiktvekkende med nymonteringen er dermed at vi for første gang får servert norsk kunsthistorie – helt frem til i dag – på ett sted. Selv om viktige endringer er gjort med hensyn til nymonteringen, er det vesentligste som før: Nasjonalgalleriet huser i hovedsak våre nasjonale ikoner, og vår kunsthistorie fra tidlig 1800-tall og frem til ca 1950 – med konsentrasjon om maleriet. I Museet for samtidskunst finner vi i hovedsak film, video, installasjoner, foto og skulpturarbeider – fra 1960 og frem til i dag. Men disse skillene er altså ikke absolutte, og sammenslåingen av samlingene har i hovedsak et museumspedagogisk siktemål.

Omkalfatring
I Nasjonalgalleriet er endringene klart størst. Foruten en real og sårt tiltrengt oppussing, har man for første gang på 60 år omkalfatret nasjonalskattene. Tidligere er Nasjonalgalleriets samling blitt presentert etter de lenge rådende museale og kronologiske prinsipper. Museet har vist en gjennomgang av norsk kunsthistorie, periode for periode, med blikk til utenlandske referanser, ordnet etter land. I de nymalte salene vises fremdeles kunsthistorien langs en historisk lineær utviklingslinje, men man har i tillegg lagt opp en tematisk akse som spenner fra emner som «Landskap», «Figurkomposisjon» og «Skulptur». Her settes bilder fra forskjellige perioder sammen for å belyse kompositoriske eller tematiske sammenhenger. I rommet «Figurkomposisjon» finner vi blant annet Eilif Peterssens Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe (1875-76) flankert av Fin Serck-Hansens aidsbilder Trine 25.07.6-10.09.93 og Olav Andrew 19.09.67-01.02.96 (2002). Her henger også Edvard Munchs Døden i sykeværelset (1893). Det er ikke umiddelbart enkelt å få øye på den vektlagte sammenhengen i bildene, og uten en guide vil det trolig oppleves forvirrende fremfor oppklarende.
De tre temarommene er flankert av kabinettene som gir både en kronologisk og tematisk fremstilling av kunsthistorien. Kabinettene bærer navn som eksempelvis «Det fotografiske blikk», «Det sårbare mennesket» og «Bildet som synlig konstruksjon». I sistnevnte kabinett henger Paul Cézanne ved siden av Amedeo Modigliani. Her påpekes sammenhengen i stil gjennom kunstnernes betoning av det ikke-naturalistiske billedrommet. Vår konsentrasjon ledes mot komposisjonen fremfor utførelse eller motiv. Her har man altså, som i en lærebok i kunst og håndverksfaget, lagt opp pedagogiske løyper.

Kontekstuelt
Nå er ikke pedagogikk et ord som har vært, eller bør bli, et fremmedord i museumsinstitusjonen. Et museum er jo først og fremst en pedagogisk instans, som forvalter vårt felles minne. Det er heller ingenting i veien for å vise linjer og peke på tematiske retninger. Men en slik form for pedagogisk turløype kan fort begrense de enkelte verk til å bli et avsnitt i én sammenheng fremfor å bli hele historier i seg selv.
Nasjonalgalleriet skal likevel ha ros for å våge å unngå en representativ presentasjon og heller fokusere på dybde. Heller enn å fastholde de etablerte kategorier, velger det å forholde seg til all kunst som nettopp kunst. Slik viser utstillingen kunst i forhold til annen kunst, ganske enkelt. Slik frigjør utstillingen seg i stor grad fra kunsthistoriens kategorier, noe som kan være tjenlig både for kunsten og interpretasjonen.
Det grep som trolig flest vil stusse over, er endringen i Munch-eksponeringen. Mens nasjonens største kulturelle eksportvare tidligere fikk et helt rom til rådighet, er Munchs verker nå spredt og sammenstilt med både verk fra hans egen og vår samtid, nasjonale og internasjonale. Dette kan selvsagt være både utfordrende og vemodig. Færre Munch-bilder er nå utstilt, men på den annen side er det nå tydeliggjort hva som influerte ham – og ikke minst, hvilken innflytelse han fikk.
Det vil sikkert være mange som ikke finner det de leter etter, når de ankommer Nasjonalgalleriet heretter. Foruten mindre Munch, vises for tiden ingen eksempler fra tidlig europeisk kunst, lite foto og grafikk, og ingen gipsavstøpninger. Til gjengjeld viser museet i dag mange verk som tidligere ikke har vært vist i bygget. I første etasje skal man, som tidligere, vise ambulerende utstillinger. For tiden vises Bernd & Hilla Becher, for øvrig den første fotoutstillingen i Nasjonalgalleriets historie.

Konseptuelt
Totalt sett føyer altså Nasjonalgalleriets nymontering seg godt inn i dagens kunstmuseale trend: Heller enn å fokusere på enkeltkunstnere og perioder, ser man, også internasjonalt, en økende tendens til å bygge utstillinger omkring en problemstilling eller et konsept. Dette gjelder både innen samtidskunsten og altså også innen historisk presentasjon.
Dette grep er enda tydeligere i Museet for samtidskunsts andre etasje. Museet, som ikke tidligere har hatt noen fast utstilling, skal gjennom «Kunst 2» by på «en kunstreise i tid». Utstillingen er inndelt i åtte områder: abstraksjon, konseptkunst, sosial/politisk kunst, foto, film, video (her vil programmet variere), installasjoner og serielle arbeider.
Et lite utvalg av samlingens arbeider er definert som nøkkelarbeider. Omkring disse har man bygget opp de enkelte visningsrommene til å danne kunstnertekniske helheter. Gjennom en presentasjon av teknologier og strategier som kunstnere har brukt de siste 45 årene, søker utstillingen å gi oss et innblikk i hvordan ting henger sammen i samtidskunsten. Man ledes gjennom en utviklingshistorie. Dette fungerer for så vidt greit, selv om den gamle bankens rominndeling også her er en dårlig lagspiller. Det man derimot kan stille spørsmål ved, er utvalget av arbeider. Nasjonalmuseet sitter etter hvert på en stor samling samtidskunstverk. Når man må gjøre et marginalt utvalg (bare 75 verk er utstilt) overrasker det litt at et stort rom tildelt fotokunst, kun viser fire kunstnere. Og det overrasker enda mer at Torbjørn Rødland har fått 90 % av veggplassen.

Nærmest tomme vegger
I naborommet som er viet film og video vises kun to verk, og bare ett om gangen. Disse er Vanessa Beecrofts VB36 og Knut Åsdams Pissing. Begge verk er gode representasjoner for 90-tallets videokunst, men utvalget blir uansett for snevert tatt i betraktning mediets store innflytelse og posisjon i dag. Også her har mange distinkte verk måttet vike til fordel for en høyst merkverdig prioritering.
Man stusser også over hvor god plass man har gitt de enkelte verk. Enkelte rom virker nærmest tomme, og de hvitmalte veggene blir like oppsiktsvekkende som kunsten som henger på dem. Om det skyldes det spinkle antall verk eller presentasjonsformen; utstillingen fremstår uansett som noe tam og tannløs.
Det mest spennende med disse to basisutstillingene, er at kategoriene museene imellom er blitt mer flytende. Nasjonalgalleriet har innlemmet samtidskunsten og Museet for samtidskunst har fått et sterkere musealt aspekt. En konsekvens av dette er at hele syv kunstnere nå vises begge steder. Dermed oppnår Nasjonalmuseet det de trolig er ute etter; en sterkere institusjonell sammenheng og et forbedret pedagogisk redskap. Det som blir spennende nå, er å se hva museet skal fylle sine 1. etasjer med i tiden framover.