Fragmentarisk om Broken Column

Av: Nina Haugen

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

I 1999 ble den første skulpturen i Antony Gormleys verk Broken Column permanent installert i Rogaland kunstmuseum. I 2003 ble verket, som nå teller 23 skulpturer, offisielt åpnet.

Gormleys verk har skapt mange avisdebatter lokalt. Debatter har det også blitt omkring litteraturviter Jan Inge Reilstads bok. Gormley, som trodde boken skulle være en ren kunstbok, kaller den for en «offentlig skittentøyvask», mens direktøren for Rogaland kunstmuseum (som har samarbeidet om boken) Ellen Marie Sæthre-McGuirk, har innrømmet at hun gjerne hadde sett at den fikk et større fokus på det kunstneriske innholdet. Reilstad skriver selv at han med boken forsøker å kartlegge verket fra mange sider, gjennom å «[…] nøste opp debatten, prosessene og fortellingene foruten å tilby fire essays og et intervju med Antony Gormley om kunst i det offentlige rom». Det er med andre ord vanskelig å plassere boken innenfor noen bestemt genre.
Reilstads bok er todelt, og hans egen kartlegging av prosessen rundt Broken Column utgjør første del. I utgangspunktet kunne kartleggingen gitt en interessant innsikt i norsk kulturpolitikk. Vi blir presentert for alt fra forhistorie, tilblivelse, finansiering og kunstfaglig høring til politisk behandling, for å nevne noe. Gjennomgangen blir imidlertid ofte fragmentarisk, og svekkes av at språket til tider er for essayistisk og subjektivt.
Det hadde styrket boken å få en mer systematisk presentasjon av de politiske og kunstfaglige beslutningene forut for realiseringen av Broken Column. Vi får ikke vite mer enn at Broken Column har sitt utgangspunkt i publikums begeistring for Another Place ; et annet Gormley-prosjekt som var installert på Solastranda 1998-1999. Begeistringen for sistnevnte førte til at «ressurspersoner», deriblant galleristen Arve Opdahl, tok initiativet til å skaffe midler til et permanent skulpturverk av Gormley i Stavanger.
Den kunstfaglige høringen av verket utgjør dessverre kun et par sider i boken. Kunstfaglige spørsmål kom også i bakgrunnen ved de offentlige høringene. Her dreide innspillene seg nesten utelukkende om praktiske hensyn til brann- og rømningsveier eller militær sikkerhet. For eksempel foreslo Veivesenet å plassere reflekser på en av jernmennene og enkelte av skulpturene ble feilmontert av Selmer Skanska. Eksemplene som nevnes er interessante med hensyn til problematikk omkring offentlig kunst i Norge. Ved siden av fotografiene er dette noe av det som gjør boken verdt å lese. Billedmaterialet er godt og utgjør en fin presentasjon av Broken Column. De er stemningsfulle og viser jernmennene utplassert i bymiljøet, og interaksjonen menneske – skulptur.
Etter gjennomgangen av prosessen følger fire essays skrevet av Kjartan Fløgstad, Trond Borgen, Stepen Bann og Siri Meyer. Fløgstads essay stiller interessante spørsmål rundt plasseringen av skulpturene i Broken Column, samtidig som han leser verket som melankolsk, uten den utopiske aksenten fra Another Place. I Borgens essay leses Gormleys arbeider som eksempler på en ny-humanisme innen kunsten. Dette er for så vidt interessant, men essayet svekkes når Borgen i slutten av teksten utnevner Gormleys jernmenn til skytsengler. Mer nyansert er Banns essay, hvor Broken Column settes i kontekst av tidligere offentlig skulptur. Interessant er også Meyers feministiske essay, Den mannlige søylen – dekonstruert. Essayene etterfølges av en lengre samtale mellom Reilstad og Gormley. At dette er en samtale, og ikke et intervju, er kanskje et dårlig valg. Samtalen er springende og dreier seg i liten grad om Broken Column, men mer om Gormleys offentlige skulpturer generelt.
Jan Inge Reilstad har foretatt en imponerende innsamling av opplysninger i sin bok, men det helhetlige resultatet er noe rotete. Redaktørrollen blir diffus når Reilstads egne meninger males inn i kartleggingen av prosessen. Når disse sammenstilles med fire essays om verket og en samtale mellom redaktør og kunstner, begynner det å bli vel mange stemmer på en gang. Reilstad sier et sted i boken at han har ønsket å skape et kor av meninger. Dette har han lykkes med, men inntrykket jeg sitter igjen med er at Reilstad har villet si for mye på en gang uten å ha en klar retning for innholdet.