• Henrik Plenge Jakobsen (til venstre) i samtale med Elizabeth Schei, Silje Hogstad, Ingrid Lønningdal og Steffen Håndlykken.

    Ingrid Eggen

Tror på små enheter

Av: Institutt for Farge

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Henrik Plenge Jakobsen har nylig ervervet seg en imponerende tittel: studieleder for masterprogrammet (MA) i Billedkunst ved Kunstakademiet på Fakultet for visuell kunst, KHiO.

På oppdrag fra Billedkunst har vi i kunstnergruppen Institutt for Farge snakket med Henrik Plenge Jakobsen om hans planer for MA Billedkunst. Vi var spesielt interesserte i hva han mener om kunstutdanningens rolle i en stadig mer markedsrettet offentlighet, og hvilke ideer og strategier som ligger til grunn for det nye MA-programmet.
– Mange er spente på MA Billedkunst, det er et helt nytt studium.
– MA-programmet vil i større grad enn BA fokusere på individuell praksis. Vi stiller store krav til selvstudium, så det er helt opp til den enkelte hva som kommer ut av det. Studiet dreier seg rundt et MA-prosjekt, men det viktigste er at studentene får muligheten til å utvikle sine kunstnerskap. To år er lang tid for en ung kunstner og de fleste prosjektene vil forandre seg mye underveis.

Motstander av Bologna
– Du har erfaring som professor på Kungliga Konsthøgskolan i Stockholm, hvordan vil du sammenligne studiesituasjonen der med den på MA i Oslo?
– Bolognaprosessen har kommet mye lenger nå enn i 2000-2003 da jeg underviste i Stockholm. Selv er jeg er tilhenger av den fransk-germanske modellen med professorskoler, men den holder på å bli avviklet stille og rolig både i Skandinavia og i resten av Europa.
– Den store styrken til professorskolen er det personlige forholdet mellom lærer og elev. Med den nåværende strukturen vil jeg til neste år stå med over 40 studenter, og de skal kun være her i to år. Det gjør det svært vanskelige å bli kjent med hver enkelt student.
– Hvordan ser du på at studiet nå er delt opp i BA og MA?
– Selv om jeg altså er motstander av Bolognaprosessen, tror jeg faktisk at dette avbrekket i studiet kan være en god ting. Etter tre år får studentene en refleksjonspause, og kan finne ut om de vil fortsette, eller kanskje gå over til et annet studium. Samordningen gjør også at det blir lettere å bytte skole underveis, det kan være bedre enn å gå seks år hos samme professor.
– Jeg har stor tro på utveksling mellom kunstakademiene i Norge, Skandinavia og resten av Europa. Jeg forsøker å motivere studentene mine til å reise så mye som mulig, og få inn utvekslingsstudenter utenfra. Kunst er internasjonalt og MA-programmet vil reflektere dette.
– Hvordan får du brukt dine kunstneriske ideer i utdanningen?
– Undervisningen her vil bli preget av min kompetanse, som først og fremst gjelder kunstverk. Dette er ikke noe Joseph Beuys-prosjekt for meg hvor liv og kunst smelter sammen. Men den akademiske tanken og det akademiske fellesskapet er viktig for alle kunstnere, og det gjør akademiet til et interessant møtested.
– Jeg vil heller ha mange gjestelærere som kommer utenfra, enn noen få faste ansatte. Vi inviterer først og fremst kunstnere, dernest teoretikere og dessuten noen andre fagfolk fra film, fra universitetet, etc. Studentene er en sammensatt gruppe som arbeider med alt fra lydkunst til tradisjonelt maleri, og har dermed veldig ulike behov.

Selvstendig studium
– Skal MA-studiet hovedsakelig fokusere på kunstverket, eller skal utdanningen først og fremst være et møtested for diskusjon?
– For meg er det ideen som utgjør kunstverket, og diskusjon blir dermed meget viktig. Billedkunst er for meg ikke ett felt, men mange forskjellige verdener med mange subkulturer. Akademiet er først og fremst et møtested for disse ulike kulturene. Vi holder ikke så mange kurs, men fokuserer på individuell veiledning. Der er det også store muligheter til å diskutere tema som går utover den enkeltes arbeid.
– Studenter har også mye å lære hverandre, og hvis MA skal handle om diskusjon og bevisstgjøring av ideer, bør man ikke da legge opp til et mer kollektivt rettet studieprogram hvor gruppeundervisning erstatter noe av den personlige veiledningen?
– Hver gjest som kommer hit, også de som kommer som veiledere, holder en selvpresentasjon. Der er det mulighet for gruppediskusjon. Men man skal ikke bare snakke om Guantanamo og så videre, det er enormt viktig at verket og prosessen bak blir diskutert. Kunstnerisk praksis er et viktig aspekt ved programmet, derfor tror jeg så sterkt på å fokusere på studentenes eget arbeid.

Blir ikke kunstnere
– Vår siste gjest, Karl Holmqvist, sa at akademiets primære formål skal være å utdanne interessante mennesker. Det er jeg enig i, men der ligger det også en konflikt for meg. De fleste som tar en MA-grad i kunst kommer ikke til å bli kunstnere, sånn er det bare. Men noen av dem kommer kanskje til å starte en interessant restaurant eller et interessant vaskeri eller hva vet jeg, og det skal vi også være fornøyde med. Vi kan ikke kun fokusere på å skape suksessfulle kunstnere.
– Og da er vi vel tilbake ved Beuys og sammensmeltingen av livet og kunsten?
– Ja, jeg tror det er en god optikk å se problemet gjennom, nemlig at mange vi utdanner ikke blir kunstnere. Man kan vende på det og si at det kan være langt mindre smertefullt å bli noe annet!
– Så denne utdanningen er ikke for galleriverden?
– Det håper jeg da også at den er! Jeg håper at så mange som mulig skal klare seg i dette spennende feltet – det er jo vårt primære formål. Kunst er et elitært fag, og jeg er ikke interessert å drive noen tverrfaglig kulturell utdannelse. På akademiet skal det være et elitært fokus på samtidskunst og historisk kunst.
– Hvordan blir veien ut av MA-programmet? Akademiets avgangsutstilling har alltid vært godt besøkt.
– Slik det ser ut nå, fortsetter vi tradisjonen med utstillingen på Stenersenmuseet. Store gruppeutstillinger er sjelden særlig gode, det er vanskelig å få komplekse arbeider til å fungere i en slik sammenheng. I denne omgang blir den ikke så avantgarde i formen, det kan hende verkene blir det, men ikke utstillingen. En avgangsutstilling er mest til for informasjonens skyld, det er en prøve på studentenes praksis med katalog og det hele. Den er kompakt og har en funksjon i forhold til kunstprofesjonelle og det har sine fordeler. Det er også en god sjanse til å få vist seg for dem som ikke lager så mange utstillinger i løpet av studiet.

Autonome enheter
– Ledelsen på KHiO er opptatt av at kunsthøgskolen skal være synlig i offentligheten, og vender seg i denne sammenheng mot næringslivet. BI har vært nevnt som mulig samarbeidspartner, hva tenker du om det?
– Det tror jeg ikke hører hjemme i dette programmet, og må i så fall springe ut av studentenes prosjekter. Om noen vil samarbeide med Arkitekthøgskolen for eksempel går det helt fint for meg, men for fagets del er det ikke noe jeg vil prioritere. Jeg vil heller ha et veldig stramt og smalt fokus på billedkunst.
– Hvis næringslivet skal involvere seg i kunsten bør det være som mesener. Kunst er fiksjon, og et veldig følsomt rom. Man kan godt velge å kritisere kapitalismen innenfra, fra Telenor for eksempel, men man kan ikke ta med seg kunstrommet ut dit.
– Jeg er tilhenger av Theodor Adorno, som skrev mye om kunstens autonomi. Selv om man kan kalle det et reaksjonært standpunkt er det noe som er viktig å ta vare på i dag. Det samme gjelder institusjonenes autonomi, altså selvbestemmelse og selvforvaltning. I den sammenhengen vil jeg kjempe så mye som mulig for at MA-programmet skal være en liten autonom enhet innenfor Kunstakademiet. Jeg tror på de små autonome enhetene.