Villdyrene er tilbake

Av: Truls Ramberg

Publisert:

Utgave: 2/2005

Del: 

De siste ti-femten årene har man i norsk kunst vært vitne til fremveksten av en ny generasjon malere som har tematisert, eller direkte tatt i bruk, fotografiet i sine arbeider.

Som i kunstnerskapet til den kanskje viktigste foregangsfiguren for denne typen maleri, den tyske kunstneren Gerhard Ricther, har det fotografiske gitt maleriet en slags «teknologisk» aktualitet. Det har også gitt det et slags populærkulturelt alibi, i en tid hvor det å være «finkulturell», eller kunstner med stor K, ikke lenger har vært oppfattet som akseptabelt eller politisk korrekt.
Steinar Jakobsen, som nå stiller ut på Galleri K, tilhører denne gruppen av malere som orienterer seg mot fotografiet. Men der hvor denne type maleri etter hvert ofte fremstår som litt forutsigbart og kjedelig, tilfører Jakobsen et emosjonelt, følelsesladet uttrykk, som skiller ham fra mange av hans jevnaldrende foto-malere. Det er noe nesten eruptivt over arbeidene på denne utstillingen, noe som – så vidt jeg har kunnet registrere – han er nokså alene om i denne sammenheng.
I arbeidene som vises i Galleri K, tar Jakobsen utgangspunkt i egne fotografier fra storbyer som New York, hvor han har bodd i mange år, Bangkok og Oslo. Utsnittene er snapshotaktige, og har gjerne abrupte overskjæringer og lutende kameravinkler. Nesten alle bildene viser fotgjengere i gater fulle av biler, og i likhet med disse menneskene, får man følelsen av at fotografen har hatt hastverk med å komme seg unna trafikken, for ikke å bli påkjørt.
Men det som først og fremst preger arbeidene vi ser på denne utstillingen, er at den fotografiske negativen er brukt som utgangspunkt for de maleriske gjengivelsene. Fotografiene er dessuten tatt på kveldstid med et natt-kamera som også endrer motivet. Disse foto-tekniske forvrengningene, sammen med en til tider løssluppen malerisk teknikk, gir bildene et rått og nesten brutalt preg. Å gå ned i underetasjen i Galleri K en solfylt vinterettermiddag, var nærmest som å kollidere i grelle kontraster og harde teknologiske overflater. Det er noe mareritt-aktig og dystopisk over arbeidene, takket være ombyttingen av lyse og mørke partier. Billyktene og gatebelysningen, som opprinnelig var de lyseste punktene i fotografiene, blir til sorte, eller dyp-lilla flekker som minner om posete, veskende sår. For å bruke Roland Barthes litt forslitte begrep om det emosjonelle i fotografiet, blir man slått av et nærmest ropende punktum i disse sugende fargefeltene.
Det ugjestmilde understrekes også ved at arbeidene er malt på aluminiumsplater. Historiens første fotografier ble også laget på metallplater – riktignok i sølv, og i langt mindre format enn de flere kvadratmeter store bildene til Jakobsen – og gjennom dette grepet er det metalliske også overført til maleriene. Det er dessuten noe nesten fysisk smertefullt i fargebruken i enkelte arbeider. Ett bilde, som viser en helgenfigur i et gate-opptog, er nesten i sin helhet malt i skrikende gult. Et annet, konvekst bilde, som viser en forvridd kvinneskikkelse, nærmest som i en refleksjon i en kameralinse, er malt i en industriell og ugjennomtrengelig blåfarge. En liknende blåfarge finnes for øvrig på veggen bak maleriene, hvor den minner om filmstudioer, og special-effects teknologi. Denne blåfargen brukes nemlig i film og tv-studioer for å manipulere inn separate bakgrunner. Som i hans bruk av fotografiske elementer, fungerer dette som et ledd i utfordringen av kunstneriske konvensjoner og integreringen av ikke-maleriske virkemidler.
Men denne utstillingen fremstår altså som alt annet enn kjølig refleksjon over repre-sentasjonsproblematikk. Alt i alt er det nærmest noe ekspresjonistisk i disse arbeidene, som overdøver et hvert tilløp til konseptuelle analyser. (Det kunne vært interessant å sammenlikne Jakobsens bilder med fauvistiske malerier – for eksempel tidlige Matisse-arbeider, hvor urbane miljøer også forvandles til blodrøde, hjerteskjærende scener, og hvor koloritten er presset til ytterkanten av hva publikum kan tåle).
Dette er opplagt en dyster utstilling, men jeg synes det er befriende å se malerier som ikke bare henvender seg til øyet og hjernen, men som også trenger seg på betrakterens mage og hjerte. Det er vanskelig å gå uberørt fra av denne utstillingen.