• En forbipasserende skater gjør en nosegrind på curb´ en plassert på plassen foran Sentrum Scene. Gardar Eide Einarsson: This was not meant for that, Fotogalleriet og Norsk Form, 3. september 2003.

Andre helter

Av: Marianne Heier

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Gardar Eide Einarsson gjør seg stadig mer bemerket på den internasjonale kunstarenaen. Arbeidet hans utforsker og utfordrer det komplekse forholdet mellom individ og institusjon, ofte på svært kritisk vis. Akkurat nå er han aktuell med separatutstillingen Your example will speak louder than words i Marres, kunsthallen i Maastricht.

– For utstillingen din på Marres presenterer du en slags case-studie av to personer: en skater og en bokser. Kan du kort introdusere disse to, og si noe om hvorfor du er så opptatt av dem?
– Den ene er en tidligere profesjonell skater, Jason Jessee, som nå driver eget firma, og den andre er en bokser fra New Mexico ved navn Johnny Tapia. Siden omdreiningspunktet for utstillingsprogrammet her på Marres er hvordan samtidshistorien brukes, tenkte jeg at de private historiene til disse to kunne fungere som en inngang til en slags studie av opposisjonelle og alternative relasjoner til deres respektive lokale institusjoner så vel som til samfunnet mer generelt.
– Du omtaler deg selv som en «politisk kunstner». Kan du si noe om hva du legger i det?
– Jeg ser på min kunstneriske praksis som politisk fordi jeg ønsker å stille spørsmål ved hegemoniske strukturer, og peke ut over dem mot mulige alternativer, og kanskje motargumenter. Forhåpentligvis fungerer arbeidet mitt på et vis som nærmer seg Jacques Rancières beskrivelse av politikk, nemlig som en «egalitær diskurs som stiller spørsmål ved etablerte identiteter». (1)
– Jeg mener at det som er viktig nå, er at det politiske innholdet blir innebygget i kunstverket. Det politiske – den institusjonelle eller mer generelle kritikken – må ligge i selve verket, slik at det ikke lenger begrenser seg til en overfladisk «kritikk av den hvite kuben» som på alle andre måter innordner seg kunstsystemets forventninger og begjær, men heller forsøker, gjennom innholdet, estetikken og produksjonen, å forhandle med systemet, å bruke det og å presentere alternativer og motsetninger til det.
– Arbeidet ditt tar ofte utgangspunkt i «det alternative» (skaterkultur, hard-coremusikk osv) og bruker det til å kritisere den institusjonaliserte kunstscenen. Hvordan opplever du det at du selv er en del av den institusjonaliserte kunstverden?
– Jeg tror at det ofte er for enkelt å hevde (det være seg overfor seg selv eller andre) at man enten tilhører eller ikke tilhører «den institusjonaliserte kunstverden». Mye av arbeidet mitt finner sted innenfor en kontekst som kan identifiseres som «kunstverden», mens en del av min kunstnerpraksis forholder seg til det som ligger utenfor, og utvikler seg der. Den konteksten jeg har valgt å arbeide innenfor, er samtidskunsten, men jeg er ikke helt sikker på om dette nødvendigvis innebærer at jeg er tvunget til å jobbe innenfor den institusjonaliserte kunstverden. Jeg tror faktisk at forestillingen om en homogen, institusjonalisert kunstverden ikke lenger er så hensiktsmessig. Visst finnes det økonomier som virker i og rundt kunsten, og visst finnes det noen trekk som går igjen i all kunstproduksjon og -distribusjon, men jeg tror kanskje at det er minst like meningsfullt å fremheve det heterogene flettverk av ulike motivasjoner og mål som kunstfeltet også består av, som å være opptatt av den massive, homogene koloss som kalles «den institusjonaliserte kunstverden».
– Hvilken betydning har publikum og deres forståelse og mottakelse av arbeidene dine for deg?
– Det er viktig for meg at arbeidene mine har et publikum, men det betyr ikke at de absolutt må ha et stort og bredt publikum. Jeg synes det er helt ok at arbeidene ikke appellerer til alle og at de kanskje fordrer at man har enten en felles interesse med de som deltar i arbeidet, eller at det krever enn viss innsats å trenge inn i dem og eventuelt få noe ut av dem. Men det sier seg selv at arbeidene mine utspiller seg på en eksisterende scene og i dialog med annen kunst, med andre scener og aktiviteter, og forhåpentligvis er det innenfor en slik ramme at de blir mottatt og kan spille en rolle.
– I flere av arbeidene dine har du aktivt søkt et publikum utenfor kunstinstitusjonen. Eksempler er This was not meant for that (2003), og Whoomp – There It Is i samarbeid med Matias Faldbakken. Kan du fortelle om disse erfaringene?
– De prosjektene hadde selvsagt et publikum både innenfor kunstinstitusjonen og utenfor den. Så snart prosjektet, eller deler av det, re-presenteres som kunst, får det et publikum som tildels er svært forskjellig fra det det hadde i den opprinnelige konteksten. Her ligger det mange feller, det viktigste er hvordan man skal unngå at re-presentasjonen går på bekostning av det opprinnelige publikum.
– Dette kan være en utfordring, men det blir også ofte mottatt på en nokså forenklet måte av det sekundære publikum, som ofte bare har tilgang til arbeidet og den opprinnelige funksjonen gjennom rykter. Når det gjelder Whoomp – There It Is, for eksempel, var det interessant at det som noen få, for det meste lokale, kritikere på vegne av de opprinnelige brukerne hevdet å være prosjektets svakhet, var ting de opprinnelige brukerne selv, ofte svært så velformulert, hadde fremholdt som prosjektets styrke.
– Jeg synes ofte at arbeidene dine vokser når man leser kommentarene dine til dem. Ved første øyekast syntes for eksempel torgbodene dine i 1:1 fra Chinatown i New York å ha en sterk affinitet til «klassisk» minimalistisk skulptur; de ble mye mer interessante når man fikk kjennskap til hva de representerte og at de ble malt i fargene til Financial Times. Vil du si at teksten eller forklaringen er en del av kunstverket ditt
– Jeg forsøker å se det slik at verket har flere nivåer det kan leses på, og jeg er svært bevisst at jeg ikke ønsker at alt skal være åpenbart for betrakteren i samme øyeblikk som man kommer inn i utstillingslokalet. Jeg synes det er bra om arbeidet begynner å gi mer mening når man bruker tid på det, ser det i relasjon til andre prosjekter jeg har gjort, og til ting som er sagt og skrevet om det, både av meg og andre. Tekst og forklaring er helt klart en del av verket, på samme måte som bruk, rykter osv. blir en del av det verket som vises for offentligheten, en del av prosjektet som strekker seg hinsides selve objektet. Objektene jeg bruker i arbeidene mine er på mange måter ment å skulle bære med seg en viss diskurs, og for å dekode dem trenger man informasjon. Noe av denne informasjonen er tilgjengelig i selve objektet, noe kan hentes ut fra tittelen, og noe av det kan – og må – hentes utenfra. Jeg liker tanken på at arbeidet på sett og vis motsetter seg lesning, men at det belønner den som gir seg i kast med det og forsøker å forstå det.
– Hvordan er arbeidsprosessen din? Hvordan starter et prosjekt og hvordan utvikler det seg?
– Noen saker og problemstillinger interesserer meg mer enn andre, og jeg bruker mye tid på å samle og bearbeide informasjon om disse temaene. Så er det noe som utkrystalliserer seg og fascinerer meg, og det kan bringe meg av gårde i ulike retninger. Jeg tror kanskje det er viktig å understreke at arbeidsmåten min er en blanding av en tilnærming som er intellektuelt drevet og en som er drevet mer av begjær. Det som til slutt utgjør arbeidet mitt er et resultat av den researchen jeg gjør om slike temaer, men det er også ofte et resultat av tilfeldigheter, begivenheter og en estetikk som utvikler seg til den virker slående på meg.
– «Nøkkelen til narrens funksjon ligger ikke i konfliktløsning men i å avdekke kompleksitet» (2). Jeg synes dette passer godt på mye av dagens kunstpraksis, ikke minst din egen. Hva mener du at kunstnerens rolle og ansvar er i dag? – Jeg er helt klart enig i at kunstneren ikke bør brukes til å løse konflikter. Jeg tror jeg er enig med Chantal Mouffe og Ernesto Laclau i at konflikten er iboende i politikken og i siste instans i demokratiet, og at hvis kunstnere kan hjelpe til med å avdekke noen av disse konfliktene, eller, som du sier, kompleksiteten, så er det flott. Det er kanskje litt vanskelig å snakke om kunstnerens ansvar, på meg virker det nesten litt pretensiøst å snakke om kulturproduksjon og kunst som noe som har sitt opphav i en sosial ansvarsfølelse. Jeg tror kunsten har en sosial effekt, og jeg tror at kunsten ikke har noe annet valg enn å være politisk – enten den vil eller ikke – men jeg mener også at den er et resultat av personlige overbevisninger og interesser.
Jeg tror kanskje at det ville være fruktbart å se kunstneren som en som benytter seg av begge deler – både personlige interesser og sosialt ansvar – for å produsere diskurser og betydninger som kan gripe tak i en problemstilling fra uventede vinkler, og på måter som gjør at en kan unnslippe – eller stå imot – mainstreamens undertrykkende strukturer.

Fotnoter:
1) Sitert i Ernesto Laclau, «Can Immanence Explain Social Struggles», i Paul Passavant og Jodi Dean (red.), Empire’s New Clothes: Reading Hardt and Negri, New York/London, Routledge 2004.
2) Jean Fisher, «Toward a metaphysics of shit», i Documenta11_Platform5, utstillingskatalog, Hatje Cantz Publishers, 2002.

Intervjuet er gjort i forbindelse med utstillingsprogrammet i Marres, og er tidligere publisert på engelsk av kunsthallen selv.
Oversatt av Ika Kaminka for Billedkunst.