• – Faktum er at undervisning eller kunnskap ikke er mulig uten en form for vold. Skal man jobbe godt, må man forsøke å unngå å bruke tvang. Men selv god undervisning blir ofte på en eller annen måte preget av tvang, derfor er det noe gåtefullt og skremmende ved det å undervise.

    Amitava Kumar/Impact Visuals

Gayatri Chakravorty Spivak

Av: Eivind Slettemeås

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Gayatri Chakravorty Spivak var på besøk i Oslo før jul med forelesningsrekken «Called by Photography» i regi av ForArt, en forskningsstiftelse med utgangspunkt i Institutt for kunsthistorie og Museet for samtidskunst. Spivaks forelesning besto av to deler: «Temple» på Museet for samtidskunst, og «City» på Universitetsbiblioteket på Blindern.

Spivak har siden midten av 1960-tallet vært en sentral skikkelse i diskusjonen om blant annet dekonstruksjon, feminisme og postkolonialisme. Hun underviser i engelsk litteratur ved Columbia University, og har utgitt bøker og essaysamlinger som har blitt stående som klassikere på sine områder. Hun har vært en svært aktiv deltaker, debattant og kritiker i mange sammenhenger, bl.a. innenfor The Subaltern Studies Group, og har bidratt til deres kritikk av den offisielle historieskrivningen om indisk nasjonalisme. Spivak benyttet da også historier om kolonisering og etnisk identitet i første del av forelesningen, og hun anvender en uttalt dekonstruktiv lesemåte av fotografiet som kulturell inskripsjonsform.
I annen del av forelesningen presenterte hun et forskningsprosjekt fra bydelen Harlem i New York. Gjennom fotografier har hun forsøkt å fange inn inskripsjoner av ulike slag, notislapper, skilt, landemerker og fasader, som vitner både om et urbant forsvinningsnummer og en pågående kulturell merkevarebygging. Hennes eget universitet Columbia University er en av byens største eiendomsspekulanter, og området der universitetet holder til, Harlem, blir forsøkt markedsført og solgt som «den genuint afroamerikanske bydelen». Fotografiene av tegn og inskripsjoner gir derimot vitnesbyrd om en motsigelsesfylt og uregjerlig kulturell prosess.
– I forelesningen benyttet du noen fotografier av hinduistiske tempelinskripsjoner, tatt av en engelsk kaptein samme år som den første kampen for indisk nasjonal uavhengighet fant sted. Dette inviterer til en lesning av maktstrukturer som overgangsformer mellom ulike kulturer og språk, skriftformer og bilder?
– Jeg tilstreber en lesning som er så bokstavelig som mulig. Jeg har lagt merke til at alt blir omgjort til forskjellige fortellinger, og dette fenomenet kalte jeg «leksikalisering». Den britiske kapteinen tok denne inskripsjonen han kom over på et tusen år gammelt tempel, og skrev den for det første inn i fotografiets – den nye vitenskapens – historie, og for det andre, i historien om de britiske kolonimaktenes bidrag til å bevare hinduismen. På samme måte ble det såkalte Sepoy-opprøret i 1857 gjort om til en fortelling om nasjonal uavhengighet, og omdøpt til «det første indiske frigjøringsslaget». Jeg påpekte forskjellen mellom et kolonialt arbeid og et såkalt postkolonialt, nasjonalistisk arbeid.
– Uten at dette har noen direkte tilknytning til dine studier; det kan synes som om globaliseringstrenden i den vestlige kunstdiskursen reformulerer og adopterer forestillinger om «tredje verden-kulturer» i sitt eget bilde?
– Jeg er ikke egentlig på jakt etter mot-moderniteter. Jeg misliker uttrykket «den tredje verden». Det henviser til en bevegelse av ikke-allierte stater på 1950-tallet. Nå brukes uttrykket mer eller mindre for å betegne mennesker med en annen hudfarge. Det er en meningsløs betegnelse. Den virkelige, såkalte tredje verden er ikke én, men mange kulturer, med sterke kulturforskjeller både innad og seg imellom.
Disse marginaliserte, eller «the subaltern» som var den politiske filosofen Antonio Gramscis fellesbegrep på alle som stod utenfor den offisielle historieskrivningen, viser til en global samtidighet (the contemporary) som Spivak kaller det. Som gjenstand for ulike fortolkninger innen kulturstudier, samtidskunst osv., gjenkjennes disse derimot tradisjonelt som hybride identiteter, ofte misforstått som et blandingsprodukt av et undertrykt og et undertrykkende kulturelt opphav.
– Det samtidige er ikke epistemisk på samme måtte som imperialismen var det. Den territorielle imperialismen måtte produsere en klasse med et tenkesett som lignet på den europeiske: «det kolonialiserte subjektet». Imperialismen var altså et epistemisk foretak, slik ble koloniens klassesystem formet, fordi noen uunngåelig ble holdt utenfor. Postkolonialismen er frembrakt av den assimilerte migranten som motsetter seg assimilasjon, og den er også epistemisk, for når du kommer til metropolen, begynner måten din å tenke på å forandre seg, og på et visst punkt begynner du å yte motstand mot disse forandringene. Det er dette teorien om det hybride dreier seg om, den er basert på og motsetter seg epistemisk modernisering.
– Globaliseringen kjennetegnes av at det som skjer, skjer umiddelbart. Det virtuelle er simultant og skaper ikke noen vedvarende, epistemisk transformasjon på samme måten som imperialismen gjorde det. Den gir opphav til det samtidige heller enn det hybride, på måter som kulturarbeiderne ennå ikke har skjønt. Folk som Michael Hardt, Antonio Negri, Slavoj Zizek har skjønt at det er noe som ikke lenger er epistemisk. Det har de innsett, men argumentene deres er ennå fastlåst i et fordums tenkesett. Derfor er Negri og Hardt tvunget til å snakke om anonyme masser og upersonlige imperier. De vet at det som skjer ikke er epistemisk, men de har ennå ikke funnet noe språk for å beskrive hva det er. Zizek går motsatt vei: Han mener at det europeiske er det universelle, derfor er det ikke noe behov for å forandre folk epistemisk; de venter alle allerede på å bli europeere. Disse tre, som alle er venner av meg, ser at det er noe som har forandret seg, og de skjønner at det ikke er den epistemiske fortellingen om det hybride eller kolonialiserte subjekt. Men de benytter seg ikke av en diskurs som står i forhold til det de vet.
– Du nevnte at det var et samsvar mellom globalisering og digitalisering. Betyr det at den imperialistiske utbyttingen også videreføres gjennom digitaliseringen, med det globale kontrollsamfunnet etc., som politisk verktøy?
– Det jeg sa, var at mens kolonialismen og postkolonialismen begge forandret vår bevissthet, skjer digitaliseringen så fort at den ikke kan bry seg med å gjøre det. Utnyttingen har funnet nye modi. Jeg ser også for meg den digitaliserte globaliseringen som et redskap for rettferd. Jeg stiller spørsmål ved Hardt og Negri fordi de tror at det som skjer bare er en fortsettelse. Jeg tror ikke det. Jeg mener at digitaliseringen er et redskap for globalisering, og at tilsynekomsten av det samtidige gjennom det digitale representerer et brudd. Kapitalen, som ikke lar seg skille fra strømmen av data ved hjelp av telekommunikasjon, omtales som ny.
– En viktig forskjell mellom ditt prosjekt med å drive skoler på den indiske landsbygda og tradisjonelle veldighetsprosjekter i privat regi, er, som du nevnte i foredraget, de sistnevntes «velmenthet». Er vekslingen mellom teoretisk arbeid og de praktiske oppgavene med skoleprosjekt og utdanning et forsøk på å erstatte det du kaller «epistemisk vold» med et etisk mer forsvarlig prosjekt?
– Nei. I et essay har jeg skrevet om epistemisk overgrep, voldtekt. Det ville bli «mindfucking» på engelsk, akkurat som ideologisk omvendelse kalles hjernevask. Den epistemiske voldtekten er en mystisk greie; det blir jo barn av det – det kolonialiserte subjektet. Jeg er også det barnet. Men du kan si at det jeg gjør også er en form for epistemisk overgrep, for å bringe de som har vært underprivilegerte i tusenvis av år, inn i den kapitalistiske logikk som gjør det mulig for dem å gjøre krav på et velferdssamfunn. Faktum er at undervisning eller kunnskap ikke er mulig uten en form for vold. Skal man jobbe godt, må man forsøke å unngå å bruke tvang. Men selv god undervisning blir ofte på en eller annen måte preget av tvang, derfor er det noe gåtefullt og skremmende ved det å undervise. Det du for all del ikke må gjøre, er å lage en konstruksjon der den skitne, fæle «imperialistiske utbyttingen» (epistemisk vold) på den ene siden settes opp mot det gode «Spivak-prosjektet» (etisk) på den andre.
Teoriproduksjonen finner sted overalt, den tar ikke slutt så snart man beveger seg ut på landet. Snarere må man være enda mer aktpågivende der, fordi det er der den blir satt ut i praksis. Og det er de undertrykte barna, foreldrene deres, lærerne deres, som gir meg kunnskap, forutsatt at jeg vet hvordan jeg skal ta til meg lærdom nedenfra. Men dette er teori i praksis, det er ikke noen distinksjon. Bare det å si «nå praktiserer jeg» er en luksus forbeholdt dem som virker innenfor et kjent område. Teorien er et redskap. Teoriproduksjonen er en praksis i New York, akkurat som den er det i landsbyene. Det er ikke noe spesielt skille der. Skillet ligger hos den klassen som har råd til å sette opp en distinksjon.