• Ute Meta Bauer og Susanne A. Homann, siste gjenværende medlemmer i Stille Helden som ble oppløst i 1990.

    Stille Helden e. V. fra 1988.

Ute Meta Bauer, kunstens nomade

Av: Christoph Bannat

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Den tredje Berlinbiennalen som åpner den 14. februar, er signert en av Europas mest aktive og framgangsrike kuratorer innen samtidskunsten.

Ute Meta Bauer har arbeidet som kurator siden 1985. I 1990-94 var hun leder for Künstlerhaus Stuttgart. Hun har organisert internasjonale kongresser, utgitt tidsskriftet META (1992-94), vært gjestekurator ved Louisianamuseet og gjesteprofessor ved flere europeiske høgskoler, blant annet i Frankrike og Sveits. Siden 1996 har hun vært professor for teori, praksis og formidling ved Akademie der Künste i Wien. I tillegg har hun hatt flere sentrale verv i europeisk kunstliv. I perioden 1999-2002 arbeidet hun som medkurator for Documenta 11. For tiden er hun stedfortredende forkvinne i museet for samtidskunst i Bordeaux og direktør for OCA (Office for Contemporary Art Norway).
Hennes stoppesteder underveis kan leses som eksempler på institusjonell makt. Ifølge forfatteren Klaus Theweleit (Buch der Könige, 1986) opptrer ikke kvinnene i det offentlige, fordi de utgjør den strømførende kabelen som «maktstrømmen» flyter igjennom. Hvordan har da Ute Meta Bauer, i tillegg til å ha en ledende funksjon, greid å påvirke innholdet i nittitallets kunstdiskurs?
– Et viktig element var sikkert tidsskriftet META. Stuttgart er jo ikke akkurat samtidskunstens sentrum, men gjennom META, som var både engelsk- og tyskspråklig, kunne jeg formidle det vi gjorde i Künstlerhaus Stuttgart til utlandet og sette det i sammenheng med andre diskurser. Dette førte igjen til nye prosjekter, for eksempel i Louisiana. META ble mitt eget talerør, jeg ble uavhengig av sted. Slik startet et nettverk. Tidsskriftet som sted, uavhengig av geografisk plassering, var veldig viktig for meg. Mennesker tok kontakt med meg og jeg ble invitert på konferanser.
Hun sitter rolig ovenfor meg. Hun er kledd i svart, kulturarbeiderens yrkeshabitt, i det åpne ansiktet hennes ser jeg ingen spor etter den internasjonale turnévirksomheten. Det er ti år siden vi sist så hverandre i arbeidssammenheng. På slutten av 1980-tallet begynte jeg å studere på Kunsthøgskolen i Hamburg, akkurat da hun forlot den. Ute Meta Bauer kom til Hamburg på begynnelsen av 80-tallet og tilhører de som ble preget av punk og «Neue Deutsche Welle» (NDW).

/P> Stille Helden
– Punk og NDW satte igang mye. Var man en del av dette miljøet, har man også «gjort noe».
På 70-tallet var spørsmålet «hvor er du organisert?» På begynnelsen av 80-tallet var det «å gjøre noe» som fortalte hva du sto for. Ute Meta Bauer «gjorde noe» med Stille Helden, et performanceband som besto av fem kvinner og en mannlig frontfigur.
– Vi organiserte utstillinger, opptredener og events. Vi spilte selv en grusom slow-funk. Vi elsket funk, men kunne ikke spille det. Et stykke het «Der Kaffe ist kalt» (kaffen er kald). Vi sto bak et transportbånd som frontfiguren vår hadde montert på scenen. På båndet stod kaffekopper, som datt ned på en mikrofon når de kom til enden av båndet. Slik var det på den tiden. Det var en tid hvor alle genre, billedkunst, musikk, litteratur, film, osv, blandet seg. Det ble ikke gjort bevisst, det var bare slik. Når enkelte hevder at vi var så engasjerte, er det en overdrivelse. Vi oppfattet ikke oss selv som en scene eller bevegelse, det ble definert slik senere.
Ute Meta Bauer ble født i Stuttgart i 1958, hvor hun også vokste opp. Hun søkte på kunsthøgskolen i sin hjemby, men ble opptatt som student i scenografiklassen til Karl Ernst Herrmann på kunsthøgskolen i Hamburg. Senere gikk hun over til visuell kommunikasjon og videre til billedkunst (freie Kunst).

Åpne systemer
På begynnelsen av 80-tallet var «bandet» den minste sosiale enhet. Kunsthøgskolen i Hamburg var stedet for alle med interesse for musikk på den tiden.
– På kunsthøgskolen i Hamburg var alt vevd inn i hverandre. Det fantes heller ingen mesterklasse. Vi var i midten av en stor scene. Forsatt merker jeg av og til hvor tverrfaglig utgangspunktet mitt er. Det sitter igjen fra den tiden.
I 1988 arbeidet Ute Meta Bauer i Hamburg kunstforening. Hun tok seg av kontorarbeidet, satt vakt og veiledet kunstnerne. I forbindelse med «Woche der bildenden Kunst» (billedkunstens uke) var hun kurator for en kongress.
– Nå besto Stille Helden kun av Susanne Hohmann og meg. Vi inviterte Die tödliche Doris (performancegruppe fra Berlin), Chaos Computer Club (den første hackerforening i Tyskland) og Atatak (NDW-label) til å lage «stands» i kunstforeningen. Vi hadde også andre arrangementer hvor blant annet den belgiske kunstneren Guillaume Bijl organiserte en Miss Hamburg-konkurranse. Utrolig hva vi den gang fikk lov til – i dag hadde det vært helt utenkelig.

Søttiåtternes plassering
Sett i ettertid er Ute Meta Bauers biografi rettlinjet, men den er aldri blitt planlagt. Først ville hun bare vekk fra Stuttgart. Hvor Stille Helden skulle føre dem var uklart, men ingen trodde at de ville kunne leve av det. Bauer trodde lenge at kuratorarbeidet var midlertidig. Å flytte til Berlin har hun egentlig aldri hatt lyst til, men til tross for det har hun gjort det i år. Ute Meta Bauer kan framstå som et sjeldent unntak på «kuratorhimmelen», men samtidig er hun et typisk eksempel for sin tid. Sekstiåtterne bestemte seg for å «marsjere inn i institusjonene». De besatte alle posisjoner, og kun frilansmarkedet var åpent for søttiåtterne. Dermed ble 80-tallet tiden for å prøve ut «gjør det selv»-strategier. Martin Kippenberger, Albert Oehlen og Werner Büttner, som alle hadde studert hos Sigmar Polke, ble de mest kjente representantene for en ny tysk selvbevisshet. Et par band som kan nevnes var Deutsch Amerikanische Freundschaft, Mittagspause og Freiwillige Selbskontrolle. Til sammen sto de for en ironisk og glad måte å omgås den tyske historien på. Dermed utløste de en «torden av tegn» som man aldri hadde sett maken til før. Ute Meta Bauer kjente til gjengen rundt Martin Kippenberger.
På 80-tallet ble ekspressivt malte hakekors sett på som subversive tegnspill. Dette tegnspillet gikk inn i historien under betegnelsen postmoderne. Den første Irak-krigen, på begynnelsen av 90-tallet, la en demper på det internasjonale kunstmarkedet. Samtidig kom en lang rekke rasistiske overgrep på utlendinger i det gjenforente Tyskland. Plutselig oppdaget de «fremrykkende bohemer» at det også fantes en annen virkelighet hvor det med suksess ble praktisert et annet tegnspill. På denne tiden drev debatten om det politisk korrekte fra Amerika inn over Europa. De nye bohemer som Ute Meta Bauer nå tilhørte, søkte etter et nytt språk – et bestemt og bestemmende språk – en diskurs som de kunne møte de nye globale maktforhold med.
Man hadde kunnet slutte seg til diskursen om det politisk korrekte, hvis det ikke hadde vært for en sterk mistanke om at den kun var enda en trendy mediedebatt.

Teori som frigjørende handling
I Ute Meta Bauers biennale-biografi kan man lese: «som kurator legger hun hovedsakelig vekt på forholdet mellom kunst, arkitektur, lyd og deres forhold til feminisme- og samfunns-diskurser.» Et tungt stykke teori som i kunsten søker etter nye strukturer og former.
– Jeg har en forestilling om teori som en frigjørende handling – teori er et verktøy for å forstå strukturer og mekanismer.
– Hvilke rolle spiller feminismen i ditt arbeid?
– På 80-tallet hadde vi ikke noe med feminismen å gjøre. Den oppdaget jeg først i 1992 da jeg begynte å arbeide i Künstlerhaus Stuttgart. Tidligere har jeg selvfølgelig arbeidet i kvinnesammenhenger, men også med menn. På høgskolen opplevde jeg alltid arbeidet som likestilt. Det at jeg har inntatt en så klart feministisk posisjon startet med min inntreden i arbeidslivet. Plutselig var det et tema at jeg som kvinne ledet en slik institusjon, du merket at det blåste en helt annen vind mot deg. Da ble det viktig å lese feministisk teori.
– Hvilken rolle spiller kunsten i den sammenhengen?
– Å bare sitte å lese teori er ikke noe for meg – det er viktig å prøve den ut. Jeg føler ikke at jeg tar utgangspunkt i påstanden – heller i spørsmålet. Min motor er altså snarere spørsmålet enn svaret. Som kurator synes jeg derfor det er spennende å bringe teoretikere og kunstnere sammen, ut fra spørsmålet: Hva skjer nå, kan det oppstå noe spennende i møtet? Det er nok preget av min teaterfortid.

En utvidet diskurs
– Hva er din oppgave i OCA?
– Vi i kuratorteamet vil skape noe lignende som ECA (Edinburgh Collage of Art) og Frame (Finnish Fund for Art Exchange) for Norge. Vi gjennomfører støtteordninger til kunst og kunstnere i utlandet, men skal også bringe en internasjonal diskurs til Norge.
– Hvordan er dette blitt mottatt?
– Vi er blitt møtt med den største skepsisen fra kunstnerne selv. Det finnes en yngre generasjon som reiser veldig mye, og det finnes en generasjon som er mer stedbunden i Norge. Dette gjelder for både kunstnere og kuratorer. Kravet om en institusjon som OCA kom fra kunstnere som er i utlandet. Og i motsetning til hva vi hadde forventet, har vi hatt gode samtaler med det politiske sjiktet.
– I denne jobben har du plutselig definisjonsmakt?
– Når man skal skape en profil, definerer man nye kriterier for utvelgelse, det er jo klart, men jeg er jo ikke der for å bli godt likt.
– Hva vil dere konkret oppnå, kan du gi noe eksempler?
– Det handler om å utvide diskursen. Nå har vi for eksempel inkludert lydkunst i vårt felt. Vi ønsker videre å trekke inn mer arkitektoniske diskusjoner, om blant annet kunst i det offentlige rom. I Oslo vil det i tiden fremover finne sted en sterk urban omstrukturering. Dette vil skje i stor målestokk og vil innebære svære oppdrag.
– Hva kan du si spesielt til det norske kunstlivet?
– Norge befinner seg i periferien, det er det ikke tvil om. Kanskje vil man da hevde at vi ikke kan ha en plass i sentrum. Kanskje man heller skal slå seg sammen med andre som er i periferien og slik danne nye sentre for nye diskurser.
Egentlig må Ute Meta Bauer være ved sine drømmers mål nå – hun har vært med på å forme en institusjon.
– Det har alltid interessert meg, og det er noe jeg ofte spør meg selv om, hvorfor har man en bestemt posisjon i bransjen? Er man nå helt innenfor og representerer en bransje man egentlig ville stille kritiske spørsmål til? Man er uansett ikke utenfor systemet, å tro det ville være naivt. Til syvende og sist blir du alltid konfrontert med dette. På den andre siden, å følge Duchamps radikale utsagn: «nå gjør jeg ikke noe på ti år», det hadde jeg ikke greid.

Systemledelse
Ute Meta Bauer har arbeidet i sosiale sammenhenger hun har valgt selv. Men av og til har hun spurt seg selv om det ikke hadde vært bedre for henne å arbeide med konkret politisk arbeid.
– Jeg er ingen sosialarbeider, men når jeg ser hvor hardt mange mennesker i dette feltet arbeider, blir jeg sint. Da tenker jeg at vi må arbeide politisk. Men jeg synes at den konkrete politikken også blir litt på siden. Det kulturelle rommet åpner for et felt hvor du kan være aktiv og synlig, og hvor du kan drive ting fremover. Samtidig blir aktiviteten automatisk innkorporert. I bunn og grunn tjener jeg systemet. Av og til sier man til seg selv; sånn er det, men til tross for dette, kan det føre til noe bra.
– Det høres litt frustrert ut.
– Jeg kjenner mange yrkeskynikere, spesielt innen kunstbransjen, de vet alltid best. Folk som intellektuelt er i toppform, og har gjort mye, men på et eller annet tidspunkt forsvinner de i sin egen kynisme.
– Hva drømmer du om for fremtiden – hvilke strukturer tror du er de beste for å gjøre det til virkelighet?
– Jeg ville glede meg over et politisk engasjert samfunn. Jeg har sterk tro på deltakelse – og det er et problem i dag. Når man i dag lager samarbeidsprosjekter, beveger man seg i et farlig farvann. De neoliberale vil også ha «fleksible mennesker» som arbeider teamorientert. Dermed nærmer man seg lett New Economy.

Berlin
– Også på Berlinbiennalen kan det virke som om «storfamilien» din, som vokser for hver ny utstilling, deltar.
– Ja, jeg arbeider alltid med likeartede personer. Før beskyldte jeg andre kuratorer for å gjøre det samme. De arbeider hele tiden med de samme navnene. Jeg har også alltid en bestemt gruppe av folk rundt meg, de er viktige diskusjonspartnere for meg. Der er jeg trofast. Det er ikke slik at jeg sier at nå er neste trinn på karrierestigen nådd, nå støter jeg dem ut. Jeg har fått mange muligheter, mange mennesker har støttet meg.
– I dagens avis sto det om biennalen: teamlisten er klar, men ikke kunstnerlisten.
– For meg er det viktig å kalle det et team. Jeg vil sikkert bli nevnt først, men jeg later ikke som om jeg arbeider uten et nettverk.
Hubs er et begrep fra computer- og luftfartsspråket. Det betegner dreie- og utgangspunkter.
Berlinbiennalens hubs behandler temaene: migrasjon, urbane betingelser, soniske landskaper, motescener og annerledes film. Denne gangen kan det se ut som den tredje Berlinbiennalen vil bære sitt navn med rette. Berlin og dens kunst blir utstillingens midtpunkt. Utstillingen er fordelt på tre steder i byen, Arsenal Kino, Gropius Bau og KunstWerke.
50 kunstneriske bidrag viser et internasjonalt spekter av kunst. Det blir bl.a. vist super-8 filmer fra DDR og filmer fra homse- og lesbebevegelsen. Man kan delta på arkitektoniske workshops og høre på elektronisk musikk. Biennalen avsluttes med en tre dagers performance jam. Etterpå, takket være tilreisende kunstnere og kunstvenner er Berlin blitt enda litt mer internasjonal.

Oversatt fra tysk av Aage Langhelle