Fredsbevarende

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Det norske folket støtter okkupasjonsstyrkene i Irak med militære styrker, til forveksling lik okkupasjonssoldatene i utrusting og adferd. Norge oppleves som del av alliansen Bush–Blair, og regjeringen har stupt inn i et militært oppdrag med uoversiktlige konsekvenser for framtida.

Vi har en statsledelse som viser handlekraft når de vil og evne når de handler, en statsledelse som tør å utsette seg for kritikk på hjemmebane for å oppnå landets beste på bortebane, altså det vi kaller utenrikspolitikk. Norge kan ikke gjemme seg vekk i en krok når storebrødre og omsorgssupermakter ber om assistanse. Vi gjør som vi må, og får lov til å kalle innsatsen det vi vil, bruke de ord som måtte kle politikken best i hjemlandet, bruke de mildeste og mest poetiske uttrykk for vårt oppdrag nede i oljegulfen, gjøre vår utenrikspolitiske militære aktivitet til noe å være stolte av, stille opp der nøden er stor nok for vårt storsinn.
Hjemme er freden truet av uklare forventninger om framtida. Innenfor kunstsektoren (sektoravgrensningen er flytende) råder en usikkerhet om hva vår statsledelse ser for seg av gode innsatser framover. Kulturmeldingen skulle varsle om hva den politiske statsvilje kunne tenke seg i kommende tiår, og forventningene til meldingen var store, som før et førstegangs strikk- eller fallskjermshopp. Overraskelsen var sikkert stor i kulturdepartementskorridorene da kulturmeldingsbudskapet ble møtt med stille, lang, taus ikke-lyd. Håpet om en frisk debatt svant hen og de gode intensjonene i meldingen, de pent formulerte og greit beskrivende passusene ble lest gjennom av oss i kunstsektoren uten at vi fikk følelsen av å delta i strikkhopp eller fall med skjerm, vi ble skuffet vi òg.
Da startet gjennomlesningen med det for øye å finne feil og mangler. Vi ønsker fred og rom for poesi og lek, vi i kunstsektoren ønsker en handlekraftig ledelse og nye takter til kunstens fremme, vi i kulturgulfen ønsker å bli væpnet til fredsbevarende kunstskapning, og dette er vi enige om nesten alle, men hva skjer? De rom i landet vårt som er offentlige soner eies av kommune, fylke eller stat. Norge er akkurat i starten på et prosjekt der det plasseres kunst i statens bygg, i fylkeskommunenes lokaler og i flere og flere kommunale bygg. Vi har satt i gang et opplegg som genererer kunst i kontekster der kunst ikke nødvendigvis gjør nytte. Vi er i gang med å omdefinere hva offentlig tilgjengelig kunst kan være, hva de ulike objekter og visuelle prosjekter kan representere i et vell av muligheter, vi er i startgropa til noe som kan bli noe mer, men hva skjer?
I skrivende stund endrer staten sin eiermodell for nesten hele den statlige byggmasse, staten «privatiserer», går over til en bedriftsmodell, forretningsmodell for forvaltningen av landets statlige byggvolum. Vi får statsforetak og forvaltningssystemer som nuller ut ordningen som gir kunst i statens bygg, ikke fordi avtalen forsvinner, men fordi eiermodellen endres. Dette er kanskje utilsiktet, vi tror jo at statsledelsen virkelig ønsker mer kunst inn i de offentlige soner, vi tror kulturministeren på hennes ord når hun understreker viktigheten av kunst, men vi tror faktisk at staten ikke helt vet følgene av alt den foretar seg. Vi vil derfor tilby vår hjelp, bli fredsbevarende styrker for kunstens framtid i de offentlige rom, inne og ute, fjernt og nært. NBK vil ta initiativ til å gjennomgå eksisterende avtaler om utsmykking, fornye og kvalitetssikre de føringer som må ligge i bunnen for bedring av utsmykkingsavtaler med stat, fylke og kommune. Det er nå vi kan tenke nye tanker og hoppe i strikk, i tandem med vår handlekraftige stat, strikken vil dermed tøyes lengre og det kiler i magen.