• Alle Grayson Perrys verk leder på et eller annet vis tilbake til det som i hans øyne er roten til alt vondt: at barn ofte vokser opp i et lite helvete. Grayson Perry: Village of Penians, 2001.

    Courtesy the artist and Victoria Miro Gallery, London. © the art

Iscenesatt konkurranse som effektiv kunstformidling

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Turner-prisen har et kunstformidlende potensial som når mye lengre ut enn mer pretensiøse forsøk på folkeopplysning.

Tracey Emin, som var en av fire nominerte til Turner-prisen 1999, stilte ut sengen sin i utstillingen på Tate Britain i London. Til den britiske offentlighetens skrekkblandede fryd var sengetøyet hennes ganske skittent. Rundt sengen stod flaskene hun hadde trøstet seg med under en ukes nedtur. Hun hadde også latt sine mildt sagt velbrukte underbukser bli liggende ved sengen til allmenn besiktigelse. Underbuksene ble en mediemagnet uten like. Det var dette man snakket om på puben og når man tok taxi. Det var nesten som om et gammelt madonnabilde hadde begynt å utskille tårer. Folk strømmet til Tate Britain for å se relikvien fra den unge samtidskunstnerens uke på fylla. Mediemessig ble det en stor suksess både for Emin og Turner-prisen. Året etter ble hun i London ansett som en av de man burde ha som gjest på celebritetsfester, og det selv om ikke hun, men Steve McQueen, vant prisen det året.

Tv-formatet
I den lille brosjyren om årets Turner-pris, skriver Channel 4s talsmann under rubrikken «Sponsorens forord»: «The Turner Prize is one of the great cultural events of the year. From the drawing up of the shortlist to the announcement of the winner, it puts modern art under a unique critical spotlight. Often controversial sometimes outrageous, never less than fascinating, it surprises, provokes and amazes.»
Selv om man kanskje kunne bytte ut «great cultural event» med «great mediated cultural event» så sammenfatter teksten hva nominasjonen av de fire kandidatene til prisen iscenesetter hvert år. Det er ikke selve premiesummen – en i sammenhengen ganske moderat sjekk på 20 000 pund – som vekker interesse for prisen i Europa og resten av den vestlige verden. Det er i stedet det faktum at det konkurreres, som skaper oppmerksomhet, og en konkurranse kan alltid passe inn i allerede eksisterende tv-genrer som det igjen er lett å skrive store overskrifter om i avisene.
Man kan spørre seg hva som er vitsen med å konkurrere i kunst. Men da Turner-prisen ble opprettet for tyve år siden, var det ikke i første omgang for å kåre en vinner. Det var for å stimulere debatten om samtidskunst. Og det er vanskelig å hevde at Tate Britain og Channel 4s samarbeid om prisutdelingen og den derav følgende debatten ikke lykkes i dette.
Når man går inn i Tate Britain, kan man ikke se bort fra det faktum at man nærmer seg en konkurranse mellom fire deltakere, hvor det snart skal kåres en vinner. Om man ikke straks avfeier det hele som en vulgær mediejippo, vil man til sin overraskelse oppdage at den spektakulære innpakningen har et kunstformidlende potensial som når mye lengre ut enn mer pretensiøse forsøk på folkeopplysning. Resepten er enkel: en uinteressert kan avfeie alt som handler om samtidskunst med et hvilket som helst argument. Men om noen på puben i stedet påstår at ett av kunstverkene er bedre enn et annet, og dette går på tvers av hva du selv mener, oppstår et engasjement og da har du, uten å ville det, engasjert deg i en utstilling på et museum der du aldri før har satt din fot, og der en av de nominerte skal få en pris for den mest framstående utstillingen foregående år. Når de samme hissige diskusjonene starter opp igjen på puben år etter år og du til slutt begynner å lese litt i avisa om kunsten som vises på museet, har du uten å ville det blitt opptatt av samtidskunst. Og noen fra puben har, selv om det først og fremst er for å se et par skitne underbukser, besøkt og sett utstillingen.

Den virkelige utstillingen
Som helhet kan man ikke si at utstillingen er interessant. Men når man går opp for å se på de nominerte er det ikke helhetsinntrykket, men konkurransefølelsen man tar med seg videre fra det oppskrudde medieklimaet og inn i utstillingslokalene. I Anya Gallaccios verk, det første verket man møter, er blomster som eldes og epler som råtner plassert på en trestamme støpt i bronse. I mine øyne en ikke spesielt spennende refleksjon rundt det «forgjengelige». I Willie Dohertys rom havner man mellom to videoprojeksjoner, den ene viser en mann som kommer springende mot en, den andre viser samme mann som løper sin vei. I verket forsøker kunstneren å fange følelsen av å vokse opp i Nord-Irland. Det lykkes han i. Om juryen hadde gitt Doherty prisen ville jeg ha blitt overrasket, men ikke skuffet.
Brødrene Jake & Dino Chapmans groteske skulpturer har forfulgt oss gjennom hele 90-tallet. Verket de viser på Tate kunne like gjerne ha vært laget den gang, som nå. De skulle ha fått prisen for noen år siden. Men de lever ikke opp til kriteriet om noe «enestående» når man ser nye verk i samme stil og med samme tematikk. Å gi prisen til dem nå ville ha blitt litt som «a lifetime achivement award».

Vinneren 2003
I takketalen under den direktesendte gallamiddagen konstaterte Grayson Perry, årets vinner av prisen, leende at man i kunstverdenen trolig vil reagere sterkere på at han arbeider med keramikk enn at han mottok prisen i en mørkerosa kjole, og med andre ord er transvestitt.
I en filmsnutt, som var klipt inn i direktesendingen fra gallamiddagen, fortalte han hvordan han i de siste årene har integrert sitt kvinnelige alter ego, Claire, en identitet som helt siden barndommen har vært en del av hans liv. Da Perry fortalte om sin kunstneriske praksis, ble det etter hvert ganske tydelig at Claires persona gir en dypere bakgrunn til lesingen av verkene.
Det er en vitaliserende kompleksitet i måten han anvender en splittet identitet i presentasjonen av verkene. Krukkene har titler som I Was an Angry Working Class Man, We Found the Body of Your Child og Golden Ghost og virker til dels å ha en selvbiografisk forankring, til dels å være motivert mer generelt, som beskrivelser av den marerittaktige tilværelsen barn som vokser opp med overgrep og andre typer av mishandling befinner seg i. På avstand ser krukkene vakre og dekorative ut. På nært hold viser de seg å være dekket med illustrasjoner av grusomme scener i en stil som minner om barneboksillustrasjoner.
Perry har dreid krukkene selv, noe som krever en viss ferdighet. Men det var nok ikke håndlaget ved dreieskiven juryen falt for. Krukkenes bidrag til seieren er nok snarere bestemt av måten de innrammer tegningene på. Det gir noe ekstra, og i samtidskunstsammenheng nytt, å gå rundt og avlese hans fortelling om det som på avstand kan tas for å være kinesisk porselen fra et dynasti.
Parry var «folkets favoritt» i de undersøkelsene media foretok før prisutdelingen. For en gangs skyld var det sammenfall mellom den såkalt opplyste smaken og den folkelige. De som gikk til veddemålsbyråene hadde derimot tatt feil, der var man overbevist om at Jake & Dino Chapman endelig skulle få sin pris.