• Vibeke Tandberg: Living Together.

På egen banehalvdel

Av: Marit Paasche

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Etter at Vibeke Tandberg forlot Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i 1994 har det gått radig oppover i den hierarkiske kunstmodellen.

I løpet av de fem siste årene har hun hatt separatutstillinger ved blant annet Andrea Rosen Gallery i New York og Gagosian Gallery i London. Hun er med andre ord en kunstner med en relativt bratt internasjonal karriere. Trolig er en av årsakene hennes evne til å hente ut komplekse ideer fra egen erfaringsverden, og uttrykke dem med en klarhet og enkelhet som gjør at de kommuniserer. Samtidig manøvrerer Tandberg befriende lite selvhøytidelig i kunstracet. Hun forkaster sikre kort uten å blunke, hun tenker stort og hun tør å mislykkes.
Som utstillingstittelen «Vibeke Tandberg» signaliserer, presenteres hennes viktigste arbeider fra 1994 og frem til i dag. Selv om ti år ikke er mye mat for en retrospektiv (en sjangerbetegnelse jeg for øvrig gjetter at Tandberg ikke er særlig glad i) er det likevel morsomt å se produksjonen under ett. Utstillingen viser en kunstner med en sterk vilje til å eksperimentere og fornye seg. Til tross for til dels store sprik i kvaliteten, bæres utstillingen av hennes fascinerende behandling av begrepet identitet.
Den feministiske undertonen i Tandbergs produksjon er bundet opp i hennes anvendelse av seg selv og egen erfaringsverden som råstoff i kunsten: Tandberg finnes i bildet og som premiss for bildet. Men hun er aldri privat, og en feministisk lesning av hennes kunstneriske produksjon virker reduksjonistisk. I seriene Undo (2003) og Old Man Going Down a Staircase (2003) handler det om å utforske forholdet mellom kropp og identitet. Undo viser en gravid Tandberg i undertøy alene i et rom. Som gravid blir man betraktet mer som kropp enn som individ. Samtidig mister man kontroll, fordi kroppen forandrer seg etter regler man ikke kan påvirke. Den merkelige følelsen av å være seg selv og noe fremmed på samme tid visualiserer hun ved å manipulere både kroppen og rommet. Rommets dimensjoner endres, de blir uforutsigbare og ubehagelige i forhold til mennesket.
Denne relativt enkle visualiseringen av en kroppslig erfaring fungerer fordi den løfter tematikken over på et filosofisk plan: Hvordan forholder kropp og rom seg til hverandre? I Old Man Going Down a Staircase (16mm film overført fra DV) videreføres problematikken med en humoristisk parafrase over Marcel Duchamps Nude Descending a Staircase. Den høygravide Vibeke Tandberg ifører seg den gamle mannens uniform – dress og hatt – og en livaktig gammelmannsmaske. Masken er likevel tydelig, så rollebyttet er synlig. Resultatet er likevel forbløffende. I det hun begir seg ned trappen, leser vi bevegelsene til den tungt ladede gravide kvinnekroppen som en gammel manns. Her utvider hun relasjonen mellom kropp og rom fra Undo ytterligere ved å trekke inn sosiale forventinger knyttet til kjønn og alder. Tandberg leker seg på intelligent vis, og klippingen og bruken av synsvinkel i Old Man… er en fryd. Dette er Hitchcock, Charlie Chaplin og Simone de Beauvoir i ett og samme stykke.
Living Together (1996) har jeg alltid likt, men samtidig har jeg følt at Tandberg forlot tematikken litt for tidlig. Alle har en imaginær tvilling som kikker en over skulderen og vurderer det som sies og gjøres på en kritisk måte. Vi betrakter oss selv og vi slipper ikke unna oss selv. Denne schizofrene tilstanden kjennetegner vår samtid, hevder den franske teoretikeren Gilles Deleuze. Tandberg snur tilstanden til noe positivt; hun materialiserer tvillingen og gjør den til en venn. Dermed har hun en å dele sin egen historie og tilværelse med. Problemet med dette grepet er at det kveler de emosjonelle konfliktene og spenningene, og resultatet blir for snilt.
Bak Living Together, Undo og Line (som merkelig nok ikke er tatt med her) hviler også ideen om «meg selv som en annen», eller identitetens frihet til å iføre seg forkledninger. Ved å spille sin egen identitet opp mot andre posisjoner, setter Tandberg betydningen av identitetsbegrepet i bevegelse. Hun har friheten, og hun sjonglerer med den. Samtidig unngår hun konsekvent de posisjonene som truer hennes suverenitet. Dette er Tandbergs sterkeste, men samtidig svakeste kort. I Princess goes to bed with a mountain bike (2001), hvor en prinsessekledd Tandberg går til sengs med en off-road sykkel, tipper innholdet over i det patetiske, og det hjelper ikke at det eksperimenteres med forholdet mellom bevegelse, rom og forløp (montert som en serie som leses fra venstre mot høyre). Innholdet gir ingenting og Princess… blir først og fremst et formalt eksperiment som plasserer seg mellom kronofotografiet og filmen. Jumping Dad (2000), der hun kler seg ut som sin far og hopper i sengen hans er en søt, men banal idé som er realisert på et for tidlig stadium.
På midten av 90-tallet introduserte Mikkel McAlinden, Ole John Aandal, Torbjørn Rødland og Vibeke Tandberg det norske publikummet for varianter av det iscenesatte fotografiet. Bak dem kunne man ane skyggene av blant andre Jeff Wall og Cindy Sherman. I dag er det synlig konstruerte og manipulerte bildet langt på vei erstattet av et mer sofistikert og sømløst uttrykk, digital film/video. Sherman prøvde seg i en tilnærmet langfilm som het Office Killers (1996), men lyktes ikke særlig godt. Tandberg viser derimot klasse i de to (kort)filmene Old Man Going Down a Staircase (2003) og pool/loop (2002). Pool/loop er en biljardscene, hvor Tandberg spiller mot en vakker mann. Hun treffer ingen hull, men fortsetter likevel helt uanfektet å spille. Motspilleren (mannen) passiviseres og reduseres til veggpryd. Den seks minutter lange filmen er et organisk hele av klipping, farger, musikk og bevegelse. Jeg leser den som et kunstnerisk statement: Vibeke Tandberg lager sine egne regler og driter i det mannsdominerte kunstmiljøets forventninger og vurderende blikk.