• Christer Strömholm: Marcel Duchamp, Spania 1961

Øyets historie

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Aldri har det vært utstilt en større samling av Christer Strömholms bilder, selv om det som vises her likevel bare utgjør en brøkdel av hans produksjon når man tenker på hvor lenge mannen holdt det gående.

Spørsmålet man stiller seg i slike sammenhenger er om man ville klare å se mer på en gang. Det dreier seg i hvert fall om et representativt utvalg bilder, 170 i alt, om jeg har forstått det rett.
Utstillingen gjør altså ganske omfattende nedslag i et kunstnerskap som spenner over cirka seksti år og å gå gjennom lokalene på Stenersenmuseet er å utsette seg selv for en kaleidoskopisk og uttalt subjektiv versjon fra 1900-tallets andre halvdel.
Transvestitter, Hiroshima-ofre og en røkende Marcel Duchamp passerer i revy, både som ikoner over en svunnen tid og som mennesker man synes man har et personlig forhold til. Alltid nærgående avbildet på grensen til det intime, ofte over grensen, aldri likegyldige. Oftest ser de rett mot deg. Som leser av tidsskriftet ETC i Sverige tidlig på 1980-tallet der mange av Strömholms bilder ble publisert, er det nå med gjensynets blandede glede at jeg møter mange av bildene.
Samlet sett er det en ganske massiv opplevelse, denne kalde ettermiddagen i Oslo i 2004, og jeg er på god vei til å få et akutt blodsukkerfall da jeg synker ned foran den projiserte dokumentaren om Strömholm i underetasjen. Her er det mange nøkler til en forståelse av kunstnerskapet: farens selvmord, frivillig deltagelse i tre kriger i ung alder og den påfølgende rotløsheten som virker helt logisk. En mengde spesifikke særtrekk både i liv og verk blir belyst, som det tvangspregede behovet for å ommøblere en gang i uken. («Det är lördag och jag måste flytta sängen: jag kan inte hålla på och vakna på samma ställe hela tiden!»). Her kommer vi nesten like nært innpå ham som han kom sine modeller. Strömholms insistering på å ikke beskjære sine bilder, og å bokstavelig talt stikke kameraet opp i ansiktet på folk, er kvaliteter som i disse photoshopmanipulerte tider lett kunne virke utdaterte og lede tankene til en forgangen tid. I stedet fremstår de som fotografiske dyder, bekreftet som fullstendig gyldige i bilde etter bilde.
Utstillingen er ikke bare av historisk interesse – selv om dette er et aspekt man knapt kan se bort fra: Christer Strömholms betydning for dokumentarfotografiets odyssé inn i samtidskunstens gallerikontekst kan ikke overvurderes – men hvert enkelt bilde vibrerer den dag i dag ikke på grunn av den halvt nostalgiske tonen som uunngåelig vil oppstå etter et halvt århundre, men fordi de er så direkte. Det hersker ingen tvil om at barna har blitt voksne og at vennene fra Place Blanche ikke lenger er der, men fotografiets forbannelse er ufravikelig; de ser rett på oss fra et svunnet øyeblikk, og de gjør det nå.
Et knippe bilder tatt i tidsrommet 1990-95 nærmer seg på dramatisk vis abstrakt maleri – det er et særpreg som er gjennomgående for hele produksjonen, men som synes å blomstre for fullt relativt sent. Her er ikke et menneske å se, men nærgående svart/hvitt-studier av murvegger, flekkete tekstiler og uidentifiserbare mikrokosmos. Fascinerende utsnitt av en verden som omgir oss til daglig men som, ironisk nok, bare kan øynes gjennom objektivet – eller for å være mer presis, gjennom Strömholms objektiv. Et øye som til det siste var oppmerksomt på de poetiske muligheter verden har å by på.
Utstillingen har naturlig nok fått bred presseomtale, men gledelig nok har så godt som ingen av anmeldelsene vært av den slapt registrerende, tabloide typen. Det virker faktisk som om alle, til og med Dagbladets leder den 19.1, har funnet en kreativ, uventet innfallsvinkel. Det gjør ikke jobben min enklere, men jeg er på den annen side ikke her for å ha det enkelt heller. Det jeg vil frem til, er at det virker som om disse bildene faktisk er i stand til å trigge noe aldeles enestående i de fleste, og at det ligger i kortene at denne utstillingen har alle forutsetninger for å gi publikumsrekord, og det helt velfortjent. Det handler tross alt om en gigant innen nordeuropeisk fotografi, og bildene hans kommer alltid til å være relevante, og kanskje mer enn noensinne i dag, i en verden hvor likegyldighet og mangel på empati og respekt for andre er første moralske norm.
Ved utstillingens inngangsparti blir man møtt av et stort selvportrett der Strömholm holder seg for øynene. Til venstre for ham henger et portrett i samme format av en blind japansk jente som mangler pupiller. Denne sammenstillingen forårsaker en slags visuell kortslutning i bakhodet. Gjennom hele besøket er det fullstendig umulig å riste det av seg. Det siste jeg gjør før jeg går er å ta en titt inn på slidesinstallasjonen med de håndskrevne aforismene som Strömholm skrev gjennom hele sin karriere. «Det viktigasta är att inte blunda» står det, tilfeldigvis.